I 1970 grunnla Keith Emerson sammen med sine to kompiser Greg Lake og Carl Palmer bandet Emerson, Lake & Palmer. De tre ble en av de første «supergruppene» i populærmusikken og sto sammen med bl.a. Yes for sjangeren progressiv rock.

Albumet «Tarkus» (1971) regnes som en av de viktigste utgivelsene i sjangeren.

I en verden av gitarhelter var han motstykket, eller kanskje snarere videreføringen: keyboardhelten.

Fascinasjonen fortapte seg en god del etter hvert som bandet mistet energien og ble mer pompøse, men Emerson har beholdt mye av sin status.

Han ser ikke så annerledes ut nå, hårsveisen er omtrent den samme, ansiktstrekkene litt mer markert – men 68 år gamle Keith Emerson er ikke mye arrogant. Den britiske gentlemanen lar middagen stå halvspist, sipper litt av et glass hvitvin, bestiller peppermyntete – og svarer vennlig og tålmodig på våre spørsmål. Mange av dem har han fått utallige ganger før, de som handler om Emerson, Lake & Palmer og perioden tidlig på 70-tallet da Emerson & Co definerte det som senere er blitt kalt progrock.

Konserten markerer hans «norske» album, spilt inn med München radio-orkester, dirigert av Terje Mikkelsen. De traff hverandre for fem år siden, og har planlagt utgivelsen lenge. For ett år siden ble albumet spilt inn, og nå utgis «Tree Fates Project», oppkalt etter en liten suite på debutplata til ELP.

Jeg og Tsjaikovksij

Men det sentrale kuttet på albumet er 20 år lange «Tarkus», tittellåten på det andre albumet til ELP.

Hvordan ser Emerson på dette eposet i dag?

–Hva skal jeg si? Det regnes vel som progrockens hovedverk og jeg begynner ikke å krangle på det, sier Emerson.

–Er innfalsvinkelen til «Tarkus» annerledes for deg nå enn for 40 år siden?

–Hver tid setter sitt avtrykk. Tsjaikovskij spilte sine verk om igjen mange ganger, opptil åtte forskjellige versjoner. Så jeg er på vei, ler Emerson.

Militærmusikere

–Jeg har aldri vært så stolt over noe jeg har gjort som denne versjonen av «Tarkus». Å spille den inn med symfoniorkester har vært en drøm, og nå fikk jeg den til som den hørtes ut inne i hodet mitt den gangen.

Han har ikke mye tid. Han skal ha soundcheck for kveldens konsert på Parkteatret, og vi entrer en arena i kaos.

–Rekker de å bli ferdige med øvelsen før konserten, spør Ketil Bjerkestrand som har arrangert store deler av albumet for orkester og rockeband.

–Der satte du ord på angsten jeg ikke tør vedkjenne meg, svarer Terje Mikkelsen.

En utvidet versjon av dette intervjuet med Keith Emerson kan du lese i dagens papirutgave av Adresseavisen.