I ti år har Peer Gynt satt fyr på gitaren, slitt ut flere bunadsskjorter og levert sprakende sceneshow.
Endret: 03.05.2005 kl. 09:03
Nå har han sluppet et dobbelt livealbum fra en elektrisk konsert i Verdal.
- Vi begynte for to år siden å filme og ta opptak av alle
konsertene for å lage denne plata, forteller Peer Gynt, alias
Peer Helge Taraldsen. Han sitter smilende ved cafébordet og
snakker om den elektriske stemningen han - av alle plasser -
fant i Verdal. Etter to års leting.
- Her var nerven, her var det vi står for live - dette er det
meningen folk skal få oppleve. Jeg håper folk får en positiv
opplevelse av plata, og vil være med på reisen, sier Peer.
Turnerende trio
Peer Gynt er en trio, som foruten Peer består av BP Hovik på
trommer og Lars Fish på bass. Etter at tyske Ruf Records banket
på døra for fire år siden, har de turnert heftig nedover Europa
og feid over det meste av USA. Mellom 80 og 200 konserter har de
spilt i året. - Det er ikke så mange andre band som har turnert
så mye som oss i Europa, kanskje a-ha og Motorpsycho. Vi har
opptrådt for alt fra 2 til 25 000 publikummere, forteller Peer.
I løpet av ti år på veien har det blitt mange historier. Han
forteller om en hardtarbeidende trio med store oppturer og
nedturer. Etter hvert har de valgt å ta på seg managerrollen
selv.
- Vi har blitt utnytta på det groveste av manager og arrangører
rundt omkring. Vi kom til England og hadde booket 28 konserter.
Det viste seg at vi ikke fikk mat, så i løpet av en måned spiste
vi middag to ganger.
Tysk opptur
Noen nedturer har likevel vært selvforskyldt. Planen var å opptre
på sagnomsuste House of Blues i San Francisco som oppvarming for
Doobie Brothers. - Og så bomma vi på reiseruta og kom en dag for
sent. Vi var bønder på tur, sier han og ler litt. Det viktigste
har aldri vært å bli superstjerne.
- Jeg har opplevd å være steinrik og skinnblakk - i den
rekkefølgen. Etter hvert har jeg blitt mer ydmyk og åpen. Jeg har
fått muligheten til å se ting i et nytt perspektiv. Trioen lever
for å spille blandingen av «knallhard bluesrock med innslag av
folkeelementer og metallmusikk» for et lydhørt publikum. Gjerne
iført bunad, og ved å begynne sceneshowet med å sette fyr på
gitaren. Det har slått skikkelig bra an i Tyskland.
- Oppturer? For halvannet år siden var vi hovedattraksjon på
Femahrn Open Air Festival. Det er en festival de arrangerer hvert
år i Nord-Tyskland. Dette var den siste plassen Jimi Hendrix
spilte på før han døde. Det var fint sommervær, 25 000 mennesker
og sola holdt på å gå ned. Festivalen er til minne om Hendrix, og
det var litt i hans ånd, sier han og vrir på de turkise
optimismeringene han har på fingrene.
«Kokainkunstner»
For det er mer enn musikken for Peer. Han ble landets mest
omtalte kunstner for fem år siden. For en kort periode la han
gitaren på hylla og malte en serie oljemalerier kalt «Kokain» -
om misbrukets stadier. Han smurte kokain inn i malingen og havnet
på medias disseksjonsbord.
Hva skjedde etterpå? - Bildene henger på veggen til en
velstående mann sørafor. Jeg maler fremdeles, men musikken står i
hovedfokus.
