På sitt beste

Bob Dylan er inne i en ny storhetsperiode og konserten i Oslo i går kveld ble en triumf.

Saken oppdateres.

Bob Dylan har alltid vært en uberegnelig konsertartist. Han kan virke helt utafor den ene kvelden og levere varene så det suser kvelden etter. Da 7000 publikummere benket seg i Oslo Spektrum i går kveld, var det derfor ingen grunn til å bry seg mye om rapportene fra Stockholm kvelden før.

Enkelte svenske kritikere leverte regelrett slakt, mens andre var høflig velvillig. Allerede etter et par låter i går forsto vi at enten gjorde Dylan narr av svenskene og leverte en dårlig konsert preget av jetlag - eller så har ikke svenske kritikere peiling. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, for årets utgave av Dylan på veien er sterkere enn på svært mange år. Jeg kan ikke huske sist han turnerte med et så godt band og sang så poengtert og dristig.

Dylan anno 2005 utforsker sin egen stemme omtrent som en jazzmusiker som improviserer og presser instrumentet til yttergrensene. Stemmen hans sprekker rett som det er, og han fraserer så uvanlig at det er umulig å synge allsang sammen med ham - men det er en fryd å oppleve at han tar slike sjanser selv med sine mest kjente låter. Dessuten har han med seg et band med usedvanlig fascinerende musikere. Særlig Donni Herron på pedal steel og andre strengeinstrumenter leverte en serie sterke soloer i går kveld. Underveis grep jeg meg selv i å lure på om Dylan i det hele tatt har spilt med et så bra band siden han turnerte med selveste The Band på 60-tallet.

Flere magiske øyeblikk

Som vanlig begynte det nokså ullent og slurvete. Dylan trenger alltid en låt før han kommer i gang og lyden setter seg. I går var det «Maggie{rsquo}s Farm» som fikk denne ublide skjebnen. Men allerede på tredje låt, «I{rsquo}ll Be Your Baby Tonight» framført som western swing, klarnet det betydelig, og da han fulgte opp med en knallsterk versjon av «Lay Lady Lay», skjønte jeg at dette kunne bli en av de aller beste Dylan-konsertene jeg har hørt.

Etter «Most Likely You Go Your Way», «Blind Willie McTell» og «Watching The River Flow» kom neste høydepunkt med «Ballad Of A Thin Man». Det er en av Dylans aller sterkeste låter, og han har sjelden spilt den live de siste årene. Låten ble ett av flere magiske øyeblikk.

Velformuert aggresjon

Et kvarter senere, etter blant annet en versjon av «Highway 61 Revisited» som nærmet seg tungrock, kom «Positively 4th Street» som enda et høydepunkt. I likhet med balladen om den tynne mannen er også denne låten full av en type dempet, velformulert aggresjon som Dylan fortsatt er en mester i å uttrykke.

Alt var ikke like genialt. Jeg har for eksempel hørt «Masters Of War» i bedre versjoner - men som helhet ble Dylans konsert i går en opplevelse som viste at 64-åringen er inne i en kreativ formtopp.

Etter å ha avsluttet med en hyggelig, svingende versjon av «Summer Days» fra hans siste album, kom han tilbake med to banebrytende ekstranumre. «Don{rsquo}t Think Twice» ble framført som en mesterlig, dempet ballade og «All Along The Watchtower» ble kronen på verket. Dylan selv har spilt låten i utallige versjoner, og i går overgikk han til og med Jimi Hendrix{rsquo} hjerteskjærende utgave.

Når Bob Dylan er i den formen han var i i går, nytolker han sine egne, klasisske låter slik at det blir en musikkhistorisk opplevelse å være til stede.

(Foto: SCANPIX)

Foto: SCANPIX

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?