Det er nesten like fint å lengte til våren som å plutselig oppdage at den er her for fullt. Ukas Snurrbart er en glad-liste, preget av drømmer, fantasier og håp om det som skal komme.

Hør miksteipen i Spotify-spilleren til høyre, eller direkte i Wimp eller Spotify.

Hør tidligere miksteiper:

Snurrbart 01

Snurrbart 02

Snurrbart 03

Snurrbart 04

Snurrbart 05

Snurrbart 06

Snurrbart 07

Snurrbart 08

UKAS LÅTER:

Youth Lagoon – «Dropla»

Å, som jeg har ventet på det nye albumet til Youth Lagoon! Debutalbumet «The Year of Hibernation» var som en vakker drøm jeg aldri ville skulle ta slutt, og Youth Lagoon skuffer ikke med videreføringen på «Wondrous Bughouse». «You’ll never die, you’ll never die», synger Trevor Powers , mannen bak enmannsprosjektet, og rundt den barnslige og skjøre stemmen finnes et lydbilde så elegant, vakkert og mystisk at jeg aldri vil at det skal slutte - jeg vil bare sveve rundt med Powers i drømmen for alltid.

Phosphorescent – «Song For Lula»

Få har en like sår stemme som Matt Houck i Phosphorescent. «Song for Zula» er forferdelig trist, men det gjør ikke låta mindre lytteverdig. «I will not open myself up like this again», synger han, og det er som om det er over. Kjærligheten er slutt, og nå er det nok. Ikke falle mer, ikke føle mer. Nok nå. Heldigvis er det absolutt ikke nok Phosphorescent. For det er noe magisk ved en slik åpenhet, «Song for Zula» er ikke en låt man ønsker å rømme fra, bare lytte intenst til fordi Houck får frem en ekthet man sjelden hører.

The Mary Onettes – «Hit the Waves»

The Mary Onettes framstår for meg, sært nok, som en blanding av The Smiths og Washed Out. Med  Philip Ekströms enestående vokal og ønsket om bølger, kjærlighet og sommer er kanskje «Hit the Waves» låta jeg får mest vårstemning av akkurat nå. Det bobler, det kiler og det må bare ut.

Masters in France -  «Flexin»

Jeg vil danse til «Flexin». Jeg vil danse en skikkelig pussig dans, og så vil jeg gå fra dansegulvet ogtenke at jeg har hatt en topp kveld. Det er mulig Masters in France er gode ifransk, men egentlig er gruppa fra Wales, og lager indiepop-dansemusikk. Deter enkelt, fengende, og det er musikk som synes å være laget bare så man skalha det litt finere enn ellers når man man setter den på.

Lemâitre – «Cut to Black»

Jeg har alltid følt at Lemâitre mangler noe. Musikken til Kjetil Jansen og Ulrik Lund er fengende, men aldri fengende nok, og på konsert med duoen har jeg alltid lyst til å danse, men får det ikke helt til. Med «Cut to Black» føler jeg dog at de nærmer seg noe. Dette er en låt som beskriver late sommerdager med sløv klimpring på pianoet, og med den bakoverlente beaten som har blitt varemerket deres. Det går rette veien, dette.

Se videoen til «Cut to Black»

Austra - «Home to You»

Det er ikke til å komme bort fra at Katie Stelmanis vokal er slående lik Florence Welch'. Kanadierne bak Austra er helt sikkert inspirert av Florence, men de klarer å stå på egne bein, og er absolutt ikke så pompøs som Welch har en tendens til å være. «Home to You» høres ut som en blanding av Florence og Hercules and Love Affair, en vakker låt som på samme tid er både er sår og sterk.

Speedmarket Avenue - «How I Miss You»

I 2009 befant jeg meg midt ute på den engelske landsbygda, på en festival som tok plass ved gamle togskinner. Det er kanskje det mest indie-aktige jeg noen gang har gjort. De færreste hadde hørt om noen av bandene som spilte, og det var da også hele meningen. En vokalist løp rundt på gresset i turkise strømpebukser og et skikkelig kort skjørt. Plutselig gikk hun opp på scenen, og det viste seg at hun spilte i det svenske bandet Speedmarket Avenue. Jeg ble frelst i løpet av konserten, og nå er endelig bandet tilbake, kanskje for å vekke oppsikt på mer enn et jorde i England.

Se musikkvideoen til «How I Miss You»

Boy - «Little Numbers»

Bandet Boy har gått meg fullstendig hus forbi. Men det er heldigvis aldri for sent å oppdage nye musikere, og Boy er virkelig høyt oppe på listen over nye favoritter. «Little Numbers» er en fantastisk perle i ordets rette forstand. Det er umulig å sitte stille når Valeska Steiner og Sonja Glass bryter ut i et stort oooooaaooah! Og refrenget! Refrenget lyser opp enhver dag, og lager en vilt bra fest i øret.

Se musikkvideoen til «Little Numbers»

Low - «If I Can Just Make It Stop»

Low er tilbake med det fantastiske albumet «The Invisible Way». Minnesota-bandet har allerede lang fartstid, men for meg er dette albumet et stort høydepunkt. «If I Could Just Make It Stop» kombiner en mørk strofe som kan bety uendelig mye, med en melodi som likevel høres beroligende og vakker ut. Noe må slutte, men det er positivt. Det er positivt at noe må stoppe for først da kan noe annet kan begynne.

Carmen Villain - «Lifeissin»

Den dype, mørke stemmen til Carmen Villain, eller Hillestad som hun egentlig heter, tar deg med til et spesielt sted i det hun synger første strofe av «Lifeissin». Carmen synger om å prøve å bli fri, og i det hun presser frem ordet er det som om stemmen nesten brister. Så kommer kampen, og den er hard, nesten uvinnelig, men ønsket er så stort at det alene føles forløsende.

Av SARAH WINONA SORTLAND

Følg på Twitter: @sarahwinona