Rockelegende,skuespiller, arrangør og plateprodusent; David Bowie er utvilsomt en avmusikkhistoriens viktigste og mest fremtredende skikkelser siden gjennombruddetmed konseptalbumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders fromMars» i 1972. Men det er ikke ofte vi hører Bowie i den innpakningen viopplevde på Dokkhuset fredag kveld. Samtidsmusikerne i Alpaca Ensemble,improvisasjonsdronning Maja K. Ratkje og sanger Andreas Elvenes skapte etBowie-univers jeg sent vil glemme.

Bowies scenepersonlighetZiggy Stardust, er kveldens hovedperson. Levetiden til hans selvdyrkendealterego varte ikke lenge, men Ziggy har utvilsomt etterlatt seg dype spor,også hos kveldens tre komponister som har tonesatt sine betraktelser avkultpersonen. Og Alwynne Pritchard, Ole Henrik Moe og Maja S. K. Ratkje harikke latt seg begrense i sine komposisjoner. Her er mystikk og teaterkunstblandet med en solid dose musikalsk galskap. Ekstremt originalt og utroligspennende!

«Rock'n roll, cigarette,suicide». Ordene presenteres i korthet i en slags dialog på scenen før det heleskifter total karakter. Bowies «Five Years» er nesten ikke til å gjennkjenne,men den dype, kraftfulle stemmen til Andreas Elvenes treffer umiddelbart.  Maja Ratkjes arrangement byr på alt frauskyldige pikestemmer til et voldsomt trøkk. Alpaca Ensembles engasjement er etsyn i seg selv. Cellist Marianne Lie roper av hele sin hals refrenget ut isalen mens hun hamrer løs på instrumentet. Sært? Absolutt, men det funker!

Det er fullsatt iDokkhuset, og jeg ser meg et øyeblikk rundt for å se om noen forlater salen.Ingen reiser seg. Det er tydelig at komponistene og musikerne treffer med sinekreative og teatralske formidling. Under «Sexing the piano», ser vi konturer avet par som peser og puster under pianoet, og på lerretet bak ruller tekstenklart og tydelig. Enkelt og virkningsfullt. Alwynne Pritchards bilde av ZiggyStardust er virkelig et syn, med Elvenes som en ganske nedstrippet, mentroverdig hovedperson.

I Ole Henrik Moes«Starmania» står klangene i sentrum, og de blir kraftig forsterket av PekkaStokkes lysdesign som både understreker og forsterker stemningen i musikken.Deretter «poppes» det hele opp med Ratkjes arrangement av «Moonage Daydream»,hvor ensemblet virkelig får vist sine improvisatorisiske ferdigheter og brederegister. Og når Ratkje selv kommer inn på slutten og improviserer med stemmenover ensemblet- ja, da er det bare å smile! Dette er stemmekunst!

Apacas Bowie er enskrudd, mystisk og ekstremt corny opplevelse, men den er fengende. Komponistenehar latt seg inspirere av Bowies krevende alterego på vidt forskjellige måter,men det hele henger likevel sammen. Konserten er gjennomarbeidet ned til minstedetalj og sammensetningen fungerer. Ratkje med sine melodiske og rytmiskeskjevheter og utbrudd, Pritchard med sin mystikk og Moe med sitt klangunivers.Det er mulig enkelte Bowie-fans føler seg lurt etter denne konserten. Selv erjeg en av dem som står igjen med et smil etter å ha hørt Bowie i en innpakningjeg sent vil glemme.