Jeg får aldri nok av samarbeid mellom gode artister, og i denne ukas Snurrbart har både Janelle Monae og Erykah Badu og Poliça & Justin Vernon laget musikk sammen.
Resten av miksteipen er stort sett preget av norske artister innenfor svært forskjellige sjangre, og ingenting er så fint som når det er så mange nye låter fra hjemlandet man lytter til, og virkelig liker.
Hør ukas «Snurrbart» i Spotify-spilleren til høyre, eller direkte i Wimp eller Spotify.
Hør tidligere miksteiper:
UKAS LÅTER:
Janelle Monae & Erykah Badu – «Q.U.E.E.N»
Janelle Monae og Erykah Badu er dyktige på hver sin front, og dette er et samarbeid som virkelig gir mening. Det var på tide å høre noe nytt fra begge kanter, og «Q.U.E.E.N» er funky og spennende på samme tid. Til tross for hva tittelen indikerer virker det ikke som disse sterke kvinnene kjemper om plassen på tronen. «The booty don’t lie»; Monae og Badu viser oss heller hvem som er sjefen(e).
Poliça & Justin Vernon – «Tiff»
Poliça ga ut et av fjorårets mest overraskende og spennende album, og er tilbake med et samarbeid med Bon Iver frontmann Justin Vernon. Vernon har tidligere uttalt til Rolling Stones at Poliça er det beste bandet han noen gang har hørt, og med det i bakhodet kunne man kanskje ha ventet seg dette samarbeidet. Musikken er lynende intelligent, og hvordan synthen leker seg låta gjennom gjør «Tiff» spennende, uforutsigbar og oppkvikkende.
Lars vaular – «Nonsens»
Det føles litt som en klisje å skrive dette, men har Lars Vaular blitt voksen nå? På «Nonsens» synger han om tidlig kjærlighet og ungdomstid. Og ja, når jeg skriver synger, så mener jeg nettopp synger, for det er ikke mye rap igjen. Dette er Vaular på sitt mildeste, og jo mer man hører fra bergenseren jo mer forstår man omfanget av det han driver med.
Jaa9 & OnklP – «Full forvandling»
Jeg digger Jaa9 & OnklP. De har hatt hysteriske tekster fra den gangen de var en del av Dirty Oppland, og fornekter seg heller ikke på «Full forvandling». Jeg elsker at de gir faen og sier akkurat det de vil, og ender alltid opp med å nikke bekreftende med hodet og flire høyt når de slipper nye låter. «Full forvandling» handler om hvordan bilder på facebook kan lure deg, og med strofer som «Du er faen meg så stygg når du er offline/var så motherfucking skuffa, jeg fordufta» klarer de å underholde nok en gang.
Lana Del Rey – «Young and Beautiful»
At usedvanlig bra filmmusikk følger med en Baz Luhrman film er nesten er like selvsagt som at filmene hans er fargesprakende. Lana Del Rey er en av artistene som har vært heldig nok til å få bidra, og «Young and Beautiful» er en klassisk Lana låt, som ikke skiller seg nevneverdig ut fra det hun har gjort tidligere. «Will you still love me when I’m no longer young and beautiful», spør Lana mens hun helt sikkert flotter seg med en ny dose botox i leppene.
Mona & Maria – «Venus»
Mona & Maria er inspirert av 60-tallet, og «Venus» høres ut som noe The Beatles kunne ha gjort på «Revolver», bare i en litt mildere utgave med jentevokal. Det føles nesten som om Mona & Maria har skapt en låt som skal hylle hele «Age of Aquarius» greia, og det funker overraskende godt, kanskje særlig hvis man samtidig godtar at det er litt kleint. Sitarene som fyller lydbildet er ikke nyskapende, men føles allikevel friske ut i 2013 - kanskje nettopp fordi man assosierer denne type musikk med det som ble produsert for flere tiår siden.
Thomas Dybdahl - «Man on a Wire»
Jeg fikk Thomas Dybdahl overdose på begynnelsen av 2000-tallet. Etter å ha lyttet «…That great October Sound», «Stray Dogs» og «One Day You’ll Dance For Me, New York City», som alle kom i en tre års-periode, sa det fullstendig stopp. Nå har det gått nesten ti år siden Thomas og jeg trengte pause, og endelig kan jeg lytte til den karakteriske milde stemmen og de yndige poplåtene, og riktig leve meg inn i Dybdahl sin verden igjen.
Frida Sundemo – «Indigo»
Svenske Frida Sundemo har satt medisinstudiene på hold for å lage musikk, og det har hun gjort helt rett i. Jeg får aldri nok av fengende elektropop, og «Indigo» er enda et eksempel på elegant popmusikk fra Sverige. Frida Sundemo er verdt en lytt, og selv om hun ikke er spesielt nyskapende er dette et typisk eksempel på musikk som først og fremst bare skal gjøre deg glad, og kanskje føle deg litt lettere.
Se videoen her.
Bored Nothing - «Echo Room»
Bored Nothings lydbilde er tettpakket av gitar og fuzz, og det kan nesten høre ut som om gitaren og vokalen slåss om plassen. Det høres ikke som om Fergus Miller, australieren bak enmannsprosjektet kjeder seg. «Echo Room» er full av krutt, og Miller som visstnok skrev låta mens han var semi-hjemløs i Melbourne har skrevet flotte tekster, og laget riktig fin indierock som ikke skal forveksles med Wild Nothing eller Cloud Nothings.
Julian Lynch - «Lines»
Julian utforsker den eksperimentell folkrock, og lydbildet er fascinerende suggerende. «Lines» setter verden på pause, og mens jeg lytter til den repeterende gitaren og Julians lavmælte vokal er det som jeg forsvinner inn i en annen verden.
Av SARAH WINONA SORTLAND
Følg på Twitter: @sarahwinona