«Snurrbart» har vært en fast ukentlig spalte på adressa.no et halvt år, og mens sommerferien setter inn er på tide med en halvårsrapport. I løpet av 21 snurrbartlister har det blitt presentert spennende ny musikk innenfor de fleste musikksjangre, men hvilke låter sitter igjen? Hvilke låter er blitt favorittene? Jeg har plukket ut noen personlige favoritter som er perfekte å ta med på ferietur.
Hør halvårsoppsummeringen i Spotify-spilleren til høyre, eller direkte i Wimp eller Spotify.
Jakter på den perfekte låta
Hør tidligere miksteiper:
HALVÅRETS BESTE:
Billie Van – «On My Knees»
Endelig fikk vi høre hva Billie Van (hun som alltid er på scenen med Jonas Alaska og Mikhael Paskalev) var god for på egenhånd! «On My Knees» er et fyrverkeri av en låt med røtter i rockabilly og country som garantert kommer til å få deg til å hoppe rundt i rommet og gjør det umulig å sitte stille. Billie Van trenger ikke guttene for å være tøff, og beviser at hun fortjener like mye oppmerksomhet som de to andre i trekløveret. Serveres aller best med videoen som er en slags hyllest til hip-hop-musikkvideoer.
Drake - «Started From the Bottom»
«Started From the Bottom» er en låt som vokser for hver gang man hører den. En underfundig låt med sine enkle toner og et lydbilde som hele tiden holder vokalen i fokus, bygges den sakte opp med et klart budskap som klarer å fange noe dypt i meg. Drake skaper rett og slett rom for ettertanke i løpet av låtas knapt tre langsomme minutter.
Haim – «Falling»
«Don’t stop, no/I’ll never give up/And I’ll never look up/just hold your head up/ And if it gets rough/it’s time to get rough» synger Haim i tekster hvor rim som «falling/calling», føles en smule banalt. La deg likevel ikke lure, for her er det ikke tekstene som er det viktigste. De tre Haim-søstrene (og trommis Dash Hutton) er svært dyktige musikere, og lager musikk som har fått noe av et flinkisstempel. I Haims musikalske univers er inspirasjonen fra folkrock og r&b like viktig, og resultatet er deilig nyskapende.
Justin Timberlake – «Mirrors»
«Mirrors» og «The 20/20 Experience» er muligens låta og albumet jeg har hørt mest på i 2013. «Mirrors» er en pompøs affære, med melodi som ligner «Cry Me a River» og en tekst som er et boyband verdig. Det er noe fascinerende over måten Justin har overgitt seg fullstendig til kjærligheten på «Mirrors», og over hvordan han klarer å være sexy og tilfreds på samme tid. Den åtte minutter lange kjærlighetserklæringen blir bare bedre og bedre jo mer man hører på den.
Disclosure & Eliza Doolittle - «You & Me»
Disclosure har fått med seg Eliza Doolittle, og resultatet er musikk man kan rave til. Å feste til britisk house/pop i skitne lagerbygninger med glowsticks og klining i gangene; det er bare noe av det «You & I» får meg til å ville gjøre. Aller best er forøvrig låta sammen med den henrivende musikkvideoen, som er en mildere utgave av Rihannas «We Found Love», hvor rave-og dopfesten heldigvis ender ved havet i stedet for i en skitten leilighet i Belfast.
Dråpe – «Blue Skies»
Første gang jeg så Dråpe var det som om alle tankene jeg hadde i hodet forsvant, og ble erstattet av et univers som ikke hadde rom for å omslutte noe annet enn tonene rundt meg. «Canicular Days» traff meg rett i hjertet og jeg trillet terningkast seks til debutalbumet deres. «Blue Skies» er drømmepop som får meg til å tenke på sommer, natur og evig blå himmel uten en eneste sky, med en lett bris av melankoli som blåser forbi. Herlighet, så vakkert!
Phoenix - «Entertainment»
«Entertainment» åpner med et smell, med den fengende og oppfriskende asiatisk-inspirerte synthen. Eldre og klokere, men fortsatt med et ønske om å lage fengende popmusikk, synger Thomas Mars strofene «Entartainment/Show them what you do to me/what I once refused to be/I’d rather be alone», og kritiserer underholdningsbransjen samtidig som de har laget et fengende popalbum som favner bredere enn noen gang.
The National – «I Should Live in Salt»
The National blir et viktigere og mer interessant band for hver plate de gir ut. «I Should Live in Salt» er åpningssporet fra deres nye album «Trouble Will Find Me», og låta setter øyeblikkelig stemningen for albumet. Den favner mange følelser og sier mye med den repeterende strofen «You should know me better than that». Det er vakkert, melodiøst og så ekte at jeg får gåsehud gang på gang.
Christopher Owens - «Here We Go»
San Francisco-bandet Girls er oppløst og vokalist og låtskriver Christopher Owens har gått solo. «Lysandre» ble utgitt da vinteren fortsatt herjet, og var et fantastisk lyspunkt i januarmørket. Her tillater Owens seg å være mer sårbar og intim enn noen gang før, noe linjer som «If your heart is broken/ You will find fellowship with me» vitner om. «Here We Go» skifter mellom uventede gitarpartier og Owens såre stemme, og resultatet er en nydelig lavmælt pop-perle.
Truls – «Out Of Yourself»
Uansett hvilken musikkretning Truls Heggero (Lukestar, Truls and the Trees) velger å gå, vil det alltid være den usedvanlige stemmen hans som står i fokus. «Out Of Yourself» er en deilig synth-flørt, og den lyse vokalen passer perfekt til en beat som er Rihanna verdig. Det er det mest kommersielle Truls har gjort hittil, og en helomvending så uventet at den nesten er sjokkerende. Kanskje er det nettopp det som gjør låta utrolig bra.
Charli XCX – «You - Ha Ha Ha»
Etter to flotte EPer beviste Charlotte Aitchison at hun var mer enn en snakkis med debutalbumet «True Romance». « You were old school/I was on the new shit» synger Charlotte, mens hun svinger seg lekent rundt på dansegulvet. Indietronica, synthpop, dark wave; merkelappene er mange, men musikken grunner i fengende popmusikk, hvor tunge og rå undertoner gjør at låtene skiller seg ut. Buffalos, briter og synth er ikke bare hipt, men ønskes velkommen til ethvert dansegulv.
Cold Mailman – «My Recurring Dream»
Det er mulig jeg synes Cold Mailman er Norges beste band. Jeg synes i alle fall de har laget den fineste norske låta så langt i 2013. «My Recurring Dream» har ikke bare en fantastisk musikkvideo, men alt stemmer i lydbildet, som er vakkert, vemodig og storslått på samme tid - med basslinja og vokalen som bygger opp låten. Og få med deg videoen!
M83 & Susanne Sundfør – «Oblivion»
Ikke bare er det stas at favorittene Susanne Sundfør og M83 har samarbeidet, men det er også spennende at var filmmusikk til den nye Tom Cruise-filmen «Oblivion» de har laget. Som stor Sundfør-fan ønsker jeg at hun får suksess også i utlandet, heldigvis virker det som hun tar stadig stødigere steg mot å lykkes. «Oblivion» høres akkurat ut som man kunne forvente av samarbeidet: Magisk, pompøst og vakkert.
Håkan Hellström – «Det kommer aldrig va över for mig»
Et av de fineste albumene denne våren står Håkan Hellström for. «Det kommer aldrig va över for mig» er en nydelig plate hvor han viser innsikt og en ekstraordinær teft for gode popmelodier. Singelen «Det kommer aldrig va över for mig» ligner tidligere melodier fra den energiske svensken som en gang sang seg inn i mitt hjerte med «Kom igjen, Lena». Låta er en nydelig kjærlighetserklæring, med en fengende, klassisk Håkan-melodi - og herregud, så glad man blir av den!
Tyler, The Creator - «Domo23»
«I’m a fucking walking paradox, no I'm not», sa Tyler, the Creator på «Yonkers», den ene lille setningen var ikke bare genial, men jeg tror jeg alltid kommer til å huske den. På «Domo 23» høres Tyler mer sinna enn kompleks ut, men det gjør ikke «Domo 23» til en dårlig låt. Jo mer sinna han høres ut, jo mer påvirkes jeg til å bli i riktig godt humør. Kanskje er det nettopp dette som er med på å gjøre Tyler, the Creator til litt av et paradoks?
Daft Punk & Pharrell Williams - «Get Lucky»
Daft Punk og Pharrel Williams har samarbeidet, og resultatet er fantastiske «Get Lucky». Dette er låta som har blitt spilt overalt hvor jeg har vært de siste månedene. Enten det er på café, på et dansegulv eller fra en bil som kjører forbi. «Get Lucky» er så funky at det grenser til frekt, og merkelig nok er jeg faktisk ikke lei av den riktig enda.
Austra - «Home»
Den siste tiden har Austras album «Olympia» gått på høy rotasjon hjemme hos meg. Deres drømmeaktige synthverden er inspirert av alt fra folkemusikk til Kate Bush, og vokalen til Katie Stelmani er virkelig vakker. «Home» høres ut som en blanding av Florence + the Machine og Hercules and Love Affair, en vakker låt som på både er sår og sterk.
James Blake - «Retrograde»
Mannen som sjarmerte en hel verden med sin mektige stemme på coverversjonen av Feists nydelige «Limit To Your Love», kom sterkt tilbake med andrealbumet «Overgrown». «Retrograde» er en bemerkelsesverdig låt. Når Blake synger «suddenly I’m hip», bygges låta opp mot et apokalyptisk refreng hvor man blir slått av hvor ensom og sår han høres ut - og det er nesten ikke til å holde ut. Synthen høres nesten ut som krigsalarmer, og det låter både alarmerende og suggererende.
On An On - «The Hunter»
Jeg får litt samme følelse av å høre på On an On som jeg fikk første gang jeg hørte på Yeasayer. Som om magi er blitt pakket inn i en stor glitrende pakke, og når du åpner den strømmer vakker musikk ut. Det er soloppganger, det er dansing på hustak, det er forelskelse og det er livet. Alt pakket inn i musikk. Tenk at det kan føles som man skal eksplodere av lykke bare av å høre på en sang!
Thea & The Wild – «Cry Sometimes»
Etter at popbandet Norma Sass ble oppløst, gikk vokalist Thea Glenton Raknes solo og kalte seg Thea & The Wild. Første singel ut var «Cry Sometimes» - en deilig 70-talls inspirert affære. Med et lydbilde som kunne vært laget av Velvet Underground eller Fleetwood Mac, ligger den nydelige vokalen til Thea og flyter på en strøm av tårer. Hun synger «Yeah, I’ll hold your hand/and I’ll try understand/but I won’t try to calm you down/’coss babe I think it’s good to cry sometimes». Underfundig, voksent og modig.
MØ – «Glass»
Jeg har en svakhet for elektronisk pop med jentevokal, noe som umiddelbart fikk meg til å like MØ. «Glass» begynner som en Florence + The Machine låt, men avsluttes som en rå elektronikaperle som umiddelbart fenger og står på egne bein. Danske Mø har fått mye oppmerksomhet i hjemlandet, og i løpet av våren kan det synes som hun jobber hardt for å sette spor i det som begynner å bli et dypt farvann av elektronisk pop som ikke klarer å skille seg ut fra mengden.
The Weeknd – «Kiss Land»
Det er få artister jeg er mer interessert i enn Abel Tesfaye, mannen bak enmannsprosjektet The Weeknd. Etter den briljante trilogien «House of Balloons», «Thursday» og «Echoes of Silence», åpner han nok en gang opp for det styggfine, skitne og suggererende. «Kiss Land» er ærlig, blottet for fasade og er et sammensurium av stilarter og følelser. Tesfaye har nok en gang skapt noe helt særegent, og jeg er imponert over vokalen som ikke bare høres uskyldig ut, men også full av visdom.
MS MR - «Fantasy»
MS MR ga ut en av fjorårets aller beste låter, og «Hurricane» skapte store forventninger til debutalbumet. «Secondhand Rapture» inneholder fengende drømmepop med akkurat nok bass og vrier til at musikken skiller seg ut. «Fantasy» er litt kjappere enn «Hurricane», og har et refreng som igjen får meg til å føle at jeg har entret en eventyrverden.
Razika – «Oslo»
Som fraflyttet Osloboer er det deilig å høre noen skrike «Du er ingenting for meg!», og referere til byen jeg har valgt å flytte fra. Hvorvidt Razika synger om Oslo eller en gutt i byen er jeg ikke sikker på, men for et fyrverkeri av en låt «Oslo» er! Bergensjentene klarer kunststykket å blande det intelligente med det naive, og resultatet er ikke bare en låt det er lett å kjenne seg igjen i, men en utrolig fengende låt som kommer til å treffe deg like hardt som «Vondt i hjertet».
Camera Obscura – «Do it Again»
Skotske Camera Obscura er et mine absolutte favorittband. Tracy Ann Campbell og resten av bandet har en unik teft for glade poplåter med fantastiske tekster og ekstraordinære refrenger. «Do it Again» er en kjapp, deilig poplåt som viser at bandet følger det samme sporet de gjorde på «My Maudlin Career» fra 2009, og det føles riktig på alle måter. «Do it Again» var første singelen fra den nye plata «Desire Lines» som viser en Campbell som er like ærlig og sentimental som før.
Wave Machines – «Ill Fit»
Dette er låta DJ-en setter på halv tolv for å begynne å få gjestene ut på gulvet - i alle fall ville jeg gjort det. «Ill Fit» når ikke helt opp til «I Go I Go I Go» som er Wave Machines absolutt beste låt, men det er jaggu ikke langt unna. Det er fengende, det er tøft og synthen får meg bare til å ville danse og lage teite bevegelser og danse tulle-eurytmi.
Hot Chip - «Dark and Stormy»
For meg finnes det ikke bedre musikk å danse til enn Hot Chip. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hoppet som en galning til «Over and Over» eller «And I was A Boy From School», og når det gjelder elektronisk musikk er det ingen over og ingen ved siden for meg. «In Our Heads» var albumet jeg hørte mest på i året som gikk, og det er kjærkomment å møte sommeren med den nye singelen «Dark and Stormy». Låta er lett gjenkjennelig i form og stil, og Alexis Taylors vokal får meg nok en gang til å ville kaste meg ut på nærmeste dansegulv.
Youth Lagoon – «Dropla»
Youth Lagoon skuffet ikke «Wondrous Bughouse» - et album jeg hadde høye forventninger til etter debutalbumet «The Year of Hibernation». «You’ll never die, you’ll never die», synger Trevor Powers, mannen bak enmannsprosjektet, og rundt den barnslige og skjøre stemmen finnes et lydbilde så elegant, vakkert og mystisk at jeg aldri vil at det skal slutte. Jeg vil bare sveve rundt med Powers i drømmen for alltid.
Vampire Weekend – «Diane Young»
Vampire Weekend smeller til med «Diane Young», og høres mer ut som en kraftig utgave av Elvis enn Paul Simon. Mens de nærmer seg rockabillylyden, tar de likevel vare på de beste elementene fra tidligere låter. Det er herlig å høre at band husker hvem de er, samtidig som de fornyer seg. «Diane Young» er min favorittlåt fra min favorittskive «Modern Vampires of the City» i 2013 så langt.
Mikhael Paskalev - «What’s life Without Losers»
2012 var et stort år for Mikhael Paskalev som vant Urørt på begynnelsen av året og ga ut de utrolig fengende singlene «Jive babe» og «I Spy». 2013 begynte kanskje vel så bra med slipp av «What’s life Without Losers» - et gjennomarbeidet og et solid debutalbum. «What’s life Without Losers», synger Paskalev, og gjør det klinkende klart at han ikke er en av dem.
Av SARAH WINONA SORTLAND
Følg på Twitter: @sarahwinona