Hvis noen hadde antydet at den sinte, unge mannen som slo gjennom i kjølvannet av punken og snerret «I'm Not Angry» i 1977 i løpet av de kommende tiårene skulle operere med selvfølge innen klassisk musikk, jazz, soul, blues og counry ville ingen trodd det. Fra å være en av rockens sinteste outsidere har Elvis Costello gjort en musikalsk klassereise uten like.
Les også: Musikknomade uten fast sjangerI dag er eklektisk tilnærming til musikk, med åpenhet for mange sjangre og uttrykk ganske vanlig. Elvis Costello fortjener noe av æren for det. Hans ferd fram og tilbake mellom energisk new wave, soul, country og jazz-ballader alt tidlig i karrieren, bidro til å gjøre rocken friere. En av hans store styrker er lidenskaplig kjennskap til populærmusikkens historie også utenfor hovedgatene.Det gjør ham til en strålende formidler, også av andres musikk, som i det eminente tv-showet «Spectacle» i 2009 og 2010. Tuftet på genuin kjærlighet til god musikk fikk han gjester som Bruce Springsteen og Elton John til å by på seg selv, slik Fredrik Skavlan aldri klarer det med musikere. Fra outsider og sint ung mann har Costollo blitt en av de mest respekterte insiderne i bransjen.Platene hans låter ikke like viktige lenger, men i større grad enn mange artister som slo gjennom på slutten av 70-tallet, har han lyktes i å ta veien fra sinne og energi som motor, til låtskriveri som raffinert håndverk, på tvers av båser. Foruten pop- og rock-platene i gjennomgangen under har han laget kammermusikk med The Brodsky Quartet, filmmusikk og tre plater for det klassiske selskapet Deutche Grammophon. I tillegg kommer samarbeid med andre artister, som produsent, låtskriver eller medspiller.Som plateartist har han bare unntaksvis nærmet seg nivået fra de ti første åra de siste 25. Samtidig er det perler å finne på samtlige av hans utgivelser. Gjennom 36 år som plateartist har han skapt en omfangsrik låtkatalog som knapt noen jevnaldrende artister matcher. Et utrolig utvalg, uten mange store hits som «må» med, gjør ham til en befriende uforutsigbar konsertartist.På hans siste utgivelse, den vitale konsertplata «The Return of The Spectacular Spinning Songbook» gjør han sanger fra fem tiår, samt en fin Stones-cover fra 60-tallet. «No Elvis, no Beatles or The Rolling Stones», sang The Clash da Declan Patrick Aloysius MacManus debuterte som Elvis Costello. I dag angrer han visstnok på artistnavnet. Det ble ekstra ladet da Elvis Presley døde få uker etter debutplata til Costello. Lenge var det naturlig å si at det bare var én Elvis. Nå har det for lengst blitt to, når det gjelder storheter i populærmusikken.
Elvis på plate
Gjennom 36 år har Elvis Costello gitt ut et stort antall plater i en rekke sjangre. Her er en gjennomgang av studioplatene hans i pop- og rock-sjangeren.My Aim Is True (1977) 6Strålende, lidenskapelig sint-ung-mann-debut. Utgitt under punken, backet av et bra amerikansk barband, med en musikalsk spennvidde som fortsatt imponerer. Nøkkelspor: «Alison»This Year's Model (1978) 6Backingbandet The Attractions er på plass og gir et nytt, mer britisk og aggressivt sound. Fortsatt sint ung mann med frenetiske sanger, uten dødpunkt. Nøkkelspor: «(I don't Want To Go To) Chelsea»)Armed Forces (1979) 5Mer raffinement i arrangement, lekker blanding av popfølelse og engasjement. Flørtet med Abba i hiten som er platas nøkkelspor: «Oliver's Army»Get Happy!! (1980) 620 sanger på et nytt enkeltalbum var nesten uhørt den gang. Sammen med Attractions gjenoppfinner han seg selv på svett soulalbum med energi, variasjon og usedvanlig mange sterke sanger. Nøkkelspor: «High Fidelity»Trust (1981) 5Låt som et tilbakesteg den gang, nå som en underkjent juvel i katalogen, i sanger, arrangement og spennvidde. Nøkkelspor: «New Lace Sleeves»Almost Blue (1981) 4Elvis goes country, synger bra i sanger av forbilder som George Jones og Gram Parsons. Ikke alle versjonene er like vellykkede, men viktig døråpner til utskjelt sjanger. Nøkkelspor: «Good Year For The Roses»Imperial Bedroom (1982) 6Det voksne, raffinerte popmesterverket. Låtskriveren skinner på forbløffende variert, innholdsrikt, velprodusert album fullt av perler. Nøkkelspor: «Man Out Of Time»Punch The Clock (1983) 4Datert lydbilde, irriterende blåsere (med stort unntak for Chet Baker). Plata har tapt seg med tiden, tross et par av hans beste sanger. Nøkkelspor: «Shipbuilding»Goodbye Cruel World (1984) 2Det er gode sanger begravd på hans klart svakeste album, med seig, glatt produksjon til datert 80-tallssoulpop. Nøkkelspor: «Inch By Inch»Blood & Chocolate (1986) 5Forfriskende, enkelt og rått. Litt ujevnt,men det beste gnistrer og står som en påle i katalogen. Nøkkelspor: «I Wan't You»King Of America (1986) 6Elvis i Amerika, produsert av T-Bone Burnett, med musikere som spilte med han andre Elvis. Overflødighetshorn av pop, blues og country. Nøkkelspor: «I'll Wear It Proudly»Spike (1989) 3Debut for Warner, spekket med celebre gjester og finurlige sanger i vel finurlig produksjon med for få gode, glødende sanger. Hat-balladen til That-cher er et nøkkelspor som låter enda sterkere nå: «Tramp The Dirt Down»Mighty Like A Rose (1991) 5Har i motsetning til forgjengeren vokst med årene. Finurlig produsert flinkis-pop med engasjement og lekenhet. Sondre Lerche skylder denne mye. En av Elvis' mest perfekte popsanger i nøkkelsporet: «The Other Side Of Summer»Brutal Youth (1994) 3Tilbake til enklere, mer rocka sound med Attractions igjen, men med for mye kanari og for lite hummer på låtsiden. Nøkkelspor: «Sulky Girl»Kojak Variety (1995) 4Fin, uhøytidelig plate. mer hans versjoner av favorittlåter fra blues, soul, country og pop. Nøkkelspor: «I Threw It All Away»All This Useless Beauty (1996) 5Lekkert produsert med Costello på sitt beste. Nøkkelspor: «All This Useless Beauty»Painted from Memory (1998) 4Mestermøte i voksen pop med Burt Bacharach, står seg ganske bra selv om den nesten låter som en pastisj på duoen. Nøkkelspor:«God Give Me Strenght»When I Was Cruel (2002) 2Mislykket forsøk på mer eksperimentell, rocka Elvis, med produksjon mer leken enn sangene. Nøkkelspor: «Spooky Girlfriend»The Delivery Man (2004) 4Hans mest americana-influerte siden «King Of America».Nøkkelspor: «Country Darkness».The River In Reverse (2006) 4Samarbeidsplata med Allen Toussaint, løsere og varmere enn Bacharach-plata. Toussaints gamle sanger er best. Nøkkelspor: «Freedom For The Stallion»Momofuku (2008) 4Løst, uhøytidelig rocka album som får til noe av det «When I Was Cruel» prøvde på. Nøkkelspor: «American Gangster Time»Secret, Profane &Sugarcane (2009) 4Americana igjen. Nøkkelspor: «I Felt The Chill»National Ransom (2010) 4Fyldigere og mer variert fortsettelse av forgjengeren. For mange mellomspor. Ambisiøst og solid. Nøkkelspor: «Church Underground»