Gå til mobilutgaven
forsiden

Går i krigen for rocken

Går i krigen for rocken

MUSIKK: Motorpsycho pløyer ikke ny mark, men høster det de har sådd gjennom 25 år med «Behind the sun».

5

Behind the sun

Verdt ventetiden

Frank Oceans etterlengtede album vil trenge tid og luft, men føles inntil videre som et mesterverk.

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Pstereo:

En sann personlighet

Ary er ikke ferdig utviklet, men Pstereo-konserten fanget et duggfriskt øyeblikk i en artists karriere.

Tinte opp til slutt

Selv på det jevne glimter Van Morrison til ofte nok til at vi skjønner hvorfor vi elsker ham.

Tom Jones er litt av en kis

En vital ringrev overrasket de fleste med en konsert preget av kvalitet og energi.

Patti slo til i kirka

Inderligheten fra en sann artist kombinert med sleipheten fra en dreven entertainer kan ikke slå feil.

Presseskrivet som følger denne plata er interessant. I utgangspunktet en humoristisk tekst om «The Four Norsemen of the Rock/Avant» og deres kosmiske kamp mot overfladisk kultur med glitter og lureri – en kamp der våre helter, rockens redningsmenn, til slutt går seirende ut. Nå er det lite jeg finner mindre sexy enn syting på vegne av rocken, som om hvite menn med gitar skulle være underprivilegerte (søk opp Arctic Monkeys' takketale på Brit Awards nylig som et grelt eksempel). Det er også grunn til å nære skepsis til «ekthet» og «autentisitet» som kunstneriske kvalitetsmål. Da er det desto større grunn til å heie på talent, dedikasjon, fordypelse og stahet. Og der er Motorpsycho fortsatt uangripelige.

På fjorårets «Still Life With Eggplant» låt de som et band som prøvde å samle seg etter kraftanstrengelsen med rockoperaen «The Death Defying Unicorn». «Behind the Sun» er tappet fra samme kilde, samtidig en videreføring av anslagene. Ingen låter her er like renskårne som «Afterglow», ingen like løse som «Ratcatcher», likevel står prosjektet og tankegangen tydeligere fram. «Hell»-suiten (som stort sett er blitt en overraskende sober og pen affære) går over begge platene, og knytter dem sammen. Også på «Behind the Sun» nyter bandet godt av gjest Reine Fiskes økonomiske og følsomme gitar- og mellotron-fargelegging.

De siste årene har Motorpsycho boret dypt innover og nedover. De har også sett stadig mer eksplisitt bakover i musikkhistorien – egen katalog inkludert. Én måte å høre «Behind the Sun» på, er som et slags tverrsnitt av Motorpsycho gjennom 25 år. Her får vi prog- og hardrock, psykedelia, sørstats- og vestkystrock, kosmiske utskeielser og intim folk. Mesteparten godt forankret i 70-tallet. Å omfavne den klassiske rocken er ikke det hippeste man kan gjøre, noe bandet helt sikkert lever aldeles utmerket med. For i stedet for å pløye ny mark, er dette et Motorpsycho som virtuost høster det de har sådd gjennom 25 år.

Det starter godt og duvende mykt med «Cloudwalker (A Darker Blue)». Sør møter vest på en låt som hadde passet i bandets mest melodiøse periode rundt årtusenskiftet. Etter skjelvende skjøre og fine «Ghost», tråkker de til med et sjeldent tradisjonsbundet, fett og rullende hardrockriff på Snah-frontede «On a Plate». «The Promise» blir en slags videreforedling, et groovemonster med orgelklimaks og et riff som muligens er en ørliten hyllest til Jethro Tulls «For a Thousand Mothers»? «Kvæstor» er sikkert morsom live, men det progga instrumentalkappløpet låter showpreget og hult på plate. I mine ører det eneste feilskjæret sammen med den litt for anonyme balladen «Entropy». «Hell, part 4–6» er derimot en seigvakker triumf, der første tredel preges av Bent Sæthers smidige, elastiske bassgang, i andre del glir en drømmende, nydelig melodi ut av mellotron-tåka, før siste del hardner til og presenterer en melodi som oser østlig mystikk. «The Magic & the Wonder (a Love Theme)» har platas fineste gitarmelodi – mens avslutningen «Hell, Part 7: Victim of Rock» er bandet på sitt mest buldrende groovy, en rødglødende, monumental jam av typen jeg vil hevde ingen i hele verden gjør bedre.

«Behind the Sun» vil ikke ta noen av bandets fans på senga. De få overraskelsene finnes på musikalsk mikronivå, eller i kløktig sammenstilling av låter og elementer innen helheten. På ett vis blir de i stadig større grad et selvforsynt bandprosjekt med en indre logikk, som kun unntaksvis forholder seg til omverdenen. Et norsk Grateful Dead, kanskje, med potensielt fremmedgjørende effekt på alle som ikke kjenner kodene. Samtidig gir tankegangen, enn så lenge, utslag i et utpreget vennlig album, preget av gnistrende spilleglede, varme, generøs variasjon og ensemblespill på svimlende høyt nivå.

Heller enn frekke, radikale mønsterstudenter som stiller spørsmål ved etablerte sannheter, er Motorpsycho blitt ærverdige professorer i anvendt rockhistorie. En rolle som kler dem – den også – selv om de har gitt ut mer oppsiktsvekkende plater enn denne.

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus