Det er gode tider for psychonauts.

Etter at Kenneth Kapstad ble med i 2007, har Motorpsycho hoppet fra prosjekt til prosjekt, det ene mer halsbrekkende enn det andre, mens de omtrent årlig har gitt ut gode, «modne» studioalbum. Den ene dagen spiller de uannonsert bakgårdskonsert på Svartlamoen, den neste fremfører de «The Death Defying Unicorn» i Operaen (og Olavshallen). Og til høsten åpner en større retrospektiv Motorpsycho-utstilling på Rockheim.

Men et bestillingsverk til Olavsfestdagene med kor og norske tekster i Nidarosdomen, var det nok ikke mange som så komme.

31. juli i fjor – sammen med Kammerkoret Aurum (som synger alle tekstene), strykerduoen Sheriffs of Nothingness (Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv) og lyskunstner Pekka Stokke – fikk Ståle Storløkken og Motorpsycho pipene på det ruvende Steinmeyerorgelet til å dirre, i en konsert som fremsto som et storstilt gesamtkunstwerk, så over the top som det var mulig å komme.

Selv om det var vanskelig å oppfatte alle nyanser, var det umulig ikke å la seg imponere.

Den gang avsluttet jeg den begeistrede konsertanmeldelsen med å etterlyse en live-utgivelse fra konserten – og her er den: På dobbel vinyl, cd, live dvd, dokumentar og et 24-siders hefte, blant annet med Johan Harstads essay «Manifest for folk flest» (det litterære bakteppet for tekstene) og et essay signert sjefen sjøl, Bob LeBad, alias Bent Sæther. En storstilt pakke, altså, til folk flest – i 2000 nummererte eksemplarer.

Verken den nederlandske filmskaperen Mark Bakkers dokumentar eller konsert-dvden yter prosjektet rettferdighet. Det er interessant å følge bandet på øving og høre deres tanker om konserten, men det stadig noe uklart hva de egentlig prøver på, utover å pløye ny mark.

–You can't go any bigger than this. We've peaked! som Sæther sier i filmen.

Til tross for bruken av imponerende mange kameraer i konsertfilmen, er kvaliteten på bildene så som så. Stokkes fantastiske videokunst kommer i bakgrunnen, og du får ikke akkurat konserten inn i stua di.

Men det er spennende å dykke inn i den nyskrevne musikken, ofte sentrert rundt Storløkken og Steiemmeyeret, og lese tekstene som de 24 koristene messer frem, i et forsøk på å fange den norske mentaliteten og ideen om folk flest, i kantede og stadig skiftende taktarter.

Aller best blir det når når bandet trer fram og går inn i karakteristisk Motorpsycho-groove, i samspill med orgelet og koret. Som på «Mammonumamikoma», «Kebabels Tårn» og ikke minst i den mektige avslutningen, «Grandiosa». Da føles dette virkelig som noe stort og nyskapende.

Som dokumentasjon av et storstilt prosjekt er dette gull. Men det blir neppe den mest spilte Motorpsycho-platen i min samling.