«25» har en nærmest umulig oppgave, nemlig å følge opp forgjengeren «21», som ikke bare solgte i over 30 millioner eksemplarer, men ble tillagt æren for at stumpene av en vaklende plateindustri ble reddet på begynnelsen av dette tiåret.

«21» var noe så «gammeldags» som et album som ble folkelytting på tvers av generasjoner, nasjonsgrenser og sosiale kodekser. Det vil nok ikke «25» være i nærheten av. Men det er et mye finere album enn du kanskje hadde forventet. Og tenk på dette i møte med lunkne anmeldelser av plata: «21» fikk her i Norge gjennomgående ganske lunken mottagelse, den ble målt mot den mer moderne og friske debuten «19». Nå antydes det at «25» ikke kan måles mot den mer moderne og friske forgjengeren «21» ...

Albumtitlene til Adele henviser til hennes alder da plateinnspillingene startet (hun er nå 27), og konseptet vitner om troen på å holde på det enkle og velfungerende. Det gjør musikken også. Den musikalske innpakningen blir kanskje stadig mer gjennomtenkt og stadig mindre blir overlatt til tilfeldighetene. Men Adele og folkene rundt henne går ikke i fellen mange tilsvarende suksesser har falt i. De overproduserer ikke. «25» er preget av enkle og tydelige valg. Og til tross for at produksjonen er tidløs; energien er i behold.

Det spruter av sangen til Adele, og stemmeprakten er mer imponerende enn noen gang. Det smaker så vel Aretha Franklin som Shirley Bassey av noe av det hun gjør her; men det blir aldri tilbakelent «voksent».

Les også: Vant Golden Globe for «Skyfall»

Åpningslåten og singleforsmaken «Hello» er allerede velkjent. I kraftballaden «All I Ask», akkompagnert bare av et flygel, kommer Adeles rike og kraftfulle vokal enda mer til sin rett. De to er gode eksempler på den tidløse siden av «25». Men albumet har mer kontemporære låter også. Adele samarbeider med en rekke aktører, i låtskriving og produksjon; blant annet svenske Max Martin i fine «Send You My Love». Den mest overraskende samarbeidspartneren er den kanadiske retrorockeren Tobias Jesso jr – låten de har laget sammen «When We Were Young» er albumets fineste poplåt, en opplagt hit og fremtidig klassiker. Like vakkert tilbakeskuende er den akustiske hymnen «Million Years Ago».

Melankoli og vemod er favorittdistansene til Adele. Det kan være kjærlighetssorg, men også en generell lengsel tilbake til mer ukompliserte tider. En som har opplevd Adele i fri dressur kan savne den frivole cockney-jenta med språk som en bryggesjauer når en møter henne airbrushet på et platecover eller som en striglet nostalgisk diva i platestudioet. «I wish I could live a little more ...» synger Adele, og så kan en være fristet til å svare: men så gjør det da!

Men låten er smellvakker, og til tross for et par svakere innslag er albumet som helhet langt mer vellykket enn vi kunne forvente.