Sørlending og reservetrønder Erlend Ropstad var en «late bloomer» som artist, men nå har han virkelig fått fart på seg. Han var 31 år da han debuterte med EP-en «The Magnetic Tapes» i 2005. Nå utgir han sitt femte album, det tredje på de tre siste årene – og det tredje i norsk språkdrakt.

Ropstads lærerjobb og bakgrunn som journalist og fotograf gjorde at hans låtskriver-virksomhet i starten fremsto som et hobbyprosjekt. Fra første stund imponerte han sett ut fra den innfallsvinkelen, med meloditeft, formsikkerhet, tekstlig vidd og en imponerende henslengt selvsikkerhet i formidling.

Men Ropstad er langt mer enn hobbymusiker. Han har vokst fra album til album, ikke minst etter overgangen til norsk. Ikke mange skriver så musikalske låttekster og ikke mange formidler så uanstrengt. Det virker som han bare forteller en historie i farten, er i en intim dialog med en venn; men alt er fonetisk og rytmisk gjennomtenkt og det er mer alvorstunge enn de virker ved første lytt. Og det mangler ikke fikse formuleringer, som «Jeg håper du er bra på å tilgi / Jeg er bare flink til å forsvinne» i «Før satt vi oppe helt til morgenen». Tematisk handler det meste i dette albumet om verdien i et forhold som har vart en stund.

«Det beste vi får til» er også en musikalsk utvikling. Han har fortsatt base i amerikansk singer songwriter-tradisjon, men har utvidet sitt klang-univers. Det er både elektronikk og støyelementer her, men også klassisk rockebesetning og rent piano-baserte låter.

På albumets fineste låt «Som jeg nesten ikke fins» nærmer arrangement, innhold og vokal seg John Lennon på sitt mest desperate, men han på «En sang til» har tatt utgangspunkt i riffet på Lou Reeds «Vicious». Fine referanser det, men Erlend Ropstad er først og fremst i ferd med å bli sin egen referanse.

Og på Trondheim Calling i februar kan han igjen oppleves på scenen i Trondheim.