Tredje album med Ronny Grannes band Grannes setter en høyprofesjonell standard på åpningslåten «Bedd om nåde», som er en høyoktanrocker mer enn litt inspirert av U2. Den følges av siste dans-smygeren «Trygt».

Sånn fortsetter albumet, med to hovedsjangre låter, drivende rock med elementer av rølp og innstendige, sentimentale ballader.

Musikalsk preges albumet i positiv forstand spesielt av Terje Grandes keyboards og Skjalg Raaens ekstra gitarer. Raaen er også produsent, og har trolig bidratt til å løfte enkelte låter; spesielt tittellåten som kunne vært en gjengs traust boogie men nærmer seg en «farlig» intensitet ala DumDums «Metallic hvit».

For det er det trauste som er hovedfienden til Grannes, og faktisk spesielt i denne gode produksjonen kommer svakhetene frem. Det er få tekstbrokker her som løfter seg fra det hederlige, få melodilinjer som virkelig brenner seg fast. Ronny Grannes har plassert seg selv i en tradisjon der han er dømt til å være tredje best. Ta «Sangen» som et eksempel. Isolert sett en ganske fin høytidsstemt sang, med lyrisk gitarsolo – men ingen som har hørt «Lys og varme» noen ganger vil føle behov for en kopi som ikke når den til knærne.

Med «storebrødre» som tar så stor plass som Åge og D.D.E. er det ikke enkelt å markere seg, og Grannes gjør det ikke enklere for seg når han lener seg såpass tungt på både tekstlige og musikalske klisjeer. Grannes er bra. Spørsmålet er om han er bra nok, gitt konkurransen.

Men høydepunkter finnes. I tillegg til de to fine åpningslåtene, har albumet sterke avslutningsspor som er oppdateringer av to gamle Grannes-favoritter: «Himmel'n te dæ» i duett med Bjarne Brøndbo og «Ingen vei tebake» som har en type musikalsk lekenhet som savnes i resten av albumet.