Jeg er usikker på når det egentlig slår meg: Når kordamene veiver oppfordrende med mobiltelefonlyktene under en usedvanlig pompøs «Utan dina andetag», mens projeksjonene bak bandet anslagsvis brenner med intensiteten til vokalist Jocke Bergs hjerte? Når den ubehjelpelige hvitmannsrappen slår inn på «Den vänstra stranden»? Eller når Berg atter en gang slår ut armene som en annenrangs fjasejesus for å kreve publikums kjærlighet?  Konklusjonen er uansett den samme – Kent anno 2016 er et rimelig begredelig band.

Etter et lengre strekk med nytt materiale er det i alle fall vanskelig å tenke annet enn at Kent valgte å legge ned instrumentene i seineste laget. «Ujevn» har vel vært det mest positive adjektivet jeg kunne brukt om ei Kent-skive siden 2005, og bandet har også tidligere vist en nærmest pervers motvilje mot å spille låtene som innlemmet de permanent i den kollektive bevisstheten, og propellerte de opp i den skandinaviske stjernehimmelen. Selvfølgelig spiller de stort sett nytt stoff også i sin egen gravferd – den siste konserten i Trondheim.

Og når noen presterer en komposisjon som «Egoist» – kanskje best beskrevet som ei russelåt for voksne, med grelle Van Halen-aktige synth-stikk – hiver den inn på den obligatoriske «Best of»-plata og presenterer den på en turné som skal være fokusert rundt bandmedlemmenes personlige favoritter, er det meste allerede sagt.

På dette tidspunktet har allerede «Stoppa mig juni (Lilla Ego)» – i utgangspunktet en finstemt låt med jazzblås – blitt redusert til den samme gråmelerte tristesse-øset som resten av settet preges av, nydelige «Hjärta» har blitt til patosladet gjørme, mens «Var är vi nu» er det knapt noe igjen av. Alt dette resultat av at nyansene i lydbildet er fullstendig fraværende i kveld, og at basstromma til Markus Mustonen konstant truer med å sluke oss alle. Det eneste av sjel her kommer fra kordamene.

Og mens selv «Ingenting» – et spor som i utgangspunktet tjener på et bombastisk lydbilde – sliter med løftet mot refrengene (hvordan kan man øke intensiteten når alt er konsekvent skrudd til elleve?), er det heldigvis låter i kveld som selv ikke Kent klarer å sabotere. Spesielt «Musik Non Stop» og «Dom andra», hvor monsterlyden, de konstant briljante video-projeksjonene og låtmaterialet går opp i en høyere enhet, skinner. Ellers står «747» og «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» som obligatoriske øvelser. Absolutt ikke innertiere i og for seg, men anstendige påminnelser på hvor gode Kent en gang var.

Når bandet etter å ha skiftet til hvite dresser kommer på igjen for å kjøre «Den sista sången» som andre og siste ekstranummer, er inntrykket komplett. Datoen på gravsteinen er meislet inn, kordamene veiver igjen med mobiltelefonene sine, konfettien er trampet godt ned i gulvet i håndballhallen og Kent skal ta sin siste avskjed med Trondheim. Her skal vi i fellesskap dyrke selve øyeblikket.

Problemet er at det meste oppleves som tomme gester i kveld. Som å stille i en begravelse med blomster av papir, som en kjærlighetserklæring profesjonelt lest fra en PowerPoint-presentasjon, eller som et maskintrykt kondolansebrev med firmalogo.

Ja, jeg vet dette var en begravelse, men fullttrist hadde det vel ikke trengt å bli?