Til ungdommen

Lyden av ungdomstidens voksesmerter og ambivalens, på flott oppfølger fra Uka-aktuelle Lorde.

Generasjon Lorde: Uke-aktuelle Lorde er ute med «Melodrama», et album vår anmelder mener både er dypt personlig og har potensial til å gi en stemme til en hel generasjon. Foto: REUTERS/Charles Platiau, Reuters

Saken oppdateres.

«Megaphone to my chest / Broadcast the boom, boom, boom, boom / and make 'em all dance to it».

Her, i refrenget på den sentrale låten «The Louvre», finner vi mye av årsaken til at Uka-aktuelle Lordes andre album fort kan komme til å bli stående som en moderne popklassiker: Kunsten å gi en stemme til en hel generasjon gjennom å være dypt personlig.

Hennes debut «Pure Heroine» (spilt inn da hun var 16) var tidvis svært bra, men såpass overskygget av supersingelen «Royals» at det var lett å ta henne for å være et one hit wonder. Og selv om førstesingel «Green Light» nærmer seg de samme høydene, er dette øyeblikket der hun for alvor trer fram som albumartist.

LES OGSÅ: Grammy-juryen mente hun laget den beste låten i verden i 2014 med «Royals». Nå kommer Lorde til Uka

Plata ser innover i mye større grad enn debuten. Bygd opp som et løst konsept rundt en eller flere fester - med festens dynamikk som en slags metafor for livet. Med alt det innebærer av ekstase, fortvilelse, håp, svartsyn, uovervinnelighet, selvforakt og bevissthetsutvidelse. Forhold som innledes og tar slutt - «All the nights spent off our faces / Trying to find these perfect places».

LES OGSÅ: «Lorde treffer tidsånden med forfriskende og vanedannende debut»

«Melodrama» trer fram som et komplekst album som likevel henger sammen i tanke, ord og lyd. I en kultur der ungdomsbesettelsen kan være både grell, overfladisk og nedlatende, er det nydelig å høre et album som så fint og sant bærer i seg ungdomstidens ambivalens og voksesmerter. Kunststykket blir å unngå dagbokaktig emo-føleri, og bortsett fra en og annen smått spekulativ linje («we're generation loveless») klarer 20-åringen det med glans, der hun evner å beskrive sterke følelser både økonomisk og presist - herlig fritt for nettopp melodrama.

Musikalsk nærmer albumet seg et ideelt blandingsforhold mellom kommersiell appell og kunstnerisk egenrådighet. Skjønt, det førstnevnte er mer en tilfeldig, utilsiktet konsekvens av det siste. For hun er både særegen og sær, Lorde. Hun har sin egen skeive og egenrådige melodistemme, en man ikke blir helt klok på sånn med en gang. I korte glimt kan jeg synes at Lorde prøver for hardt, tenker for mye og kunne tjent på en mer instinktiv tilnærming. Men så trer de intrikate fasongene klarere fram jo oftere man hører disse sangene.

Lydmessig er albumet både barn av sin tid og løsrevet fra den. Moderne i sitt vesen, samtidig et produkt av en oppvekst omgitt av popmusikkens kanon. Lorde trekker selv fram Frank Oceans «Blonde» som inspirasjon, et album som kaster regelboka langt til sjøs. Derfor skvetter en også litt til når hun med «Liability» gjør sin første tradisjonelle pianoballade. Men selv der, etter at de klassiske fallende akkordene i refrenget har lullet oss inn i trygghet, sørger hun med fraseringen på «I'm a little much for e-a-na-na-na, everyone» for å få oss ut av likevekt og kjøre en pilspiss mot hjertet.

Les flere anmeldelser her

Som vokalist har hun vokst, hun sjonglerer elegant mellom den sterke, tøffe raspen i det nedre registeret til den flagrende lette falsetten - begge deler i fri utfoldelse på «Writer in the Dark» - for ikke å glemme den rytmiske suverene rap-timingen hun drar nytte av på flere låter.

Dette er noe langt mer enn en døgnflue. Lorde, «all the glamour and the trauma and the fuckin' melodrama», vil sitte fast i bevisstheten vår over sommeren og til oktober - minst. David Bowie rakk å kalle Lorde «musikkens framtid». Jaggu om ikke den gamle luringen kan ha vært inne på noe.

Anmeld av VEGARD ENLID

Lorde - «Melodrama»

Lorde - «Melodrama»

Gikk du glipp av disse?