Marthe Valle har laget voksenpop fra begynnelsen av tjueårene. Hun har vunnet Spellemannspriser, deltatt på tv-show og underveis har hun blitt like voksen som musikken. På sitt fjerde album synger hun på nordnorsk og vil mer enn noen gang tidligere.

Valle har vist et stadig sterkere politisk engasjement og et klart ønske om å bruke sin posisjon som musiker til å hjelpe mennesker i nød. I sommer slapp hun «Mamma» i samarbeid med Norsk Folkehjelp, og deler av singelinntektene går til deres arbeid på Gaza.

På «Fant Fram» blander hun historier om å finne seg selv med store tanker om nestekjærlighet. Det er klare budskap i låtene, og strofer som «Vi må ta vare på hverandre» («Ikkje aleine») og «Alt har en ende det er det som gjør vondt/ Skjønnhet og vemod går hånd i hånd« («Fortsatt her») er forståelsesfulle. Det oser av sympati i den varme stemmen til Valle. Samtidig blir hun ofte litt vel eksplisitt. Det fungerer innimellom, men «Fant Fram føles likevel for bokstavelig og belærende.

Albumet kunne tjent på å spille på flere metaforer og et mer spennende lydbilde. Nå ligger folk-tonene som et snilt bakteppe og utfordrer aldri vokalen nevneverdig. Låtene glir inn og ut av hverandre og kunne med fordel ha hatt mer spenn og sterkere refrenger.

Tilstedeværelsen i låtene og vissheten om at hun vil så mye gjør likevel «Fant Fram» til en tidvis interessant opplevelse. Det er dystert og trist, men håpet og lyset ligger likevel ikke langt unna. Valle tar tak, og det står respekt av det. Nettopp derfor skulle jeg ønske at «Fant Fram» føltes enda mer minneverdig og treffende. En mer inderlig plate vil du nok likevel ikke høre i år.

Høydepunkt: «Fortsatt her»

Ps. Marthe Valle spiller i Dokkhuset i Trondheim i kveld onsdag.