Etter god Urørt-suksess tok det fire år før Magnus Sinnes fra Trondheim slapp albumdebuten «Imminent» i 2012. Selv om perfeksjonisten ikke forrådte sitt oppsiktsvekkende talent som popkomponist, var plata full av veldig radiovennlig og til tider vel bombastisk kraftpop. Jeg tok meg i å savne den søkende kunstneren oppi all vellyden.

Sånn sett er «Never Been a Stranger» et mer interessant album. Sinnes har fått med seg noe av et stjernelag: Over 40 trondheimsmusikere med fartstid fra klassisk, jazz og rock bidrar, og det har gitt plata stor bredde. Kanskje i største laget?

Vi får den snille men smarte McCartney-popen vi forbinder ham med (tittellåten og «Woo-Moon» er fremdragende låter som kunne sklidd fint inn på en av de bedre Wings-platene), men også avstikkere til slørete, dekadente nachspielballader, country og nostalgisk mellomkrigsestetikk i form av string swing- og Tin Pan Alley-klingende låter.

Ola Kvernbergs fele setter kraftig smak på plata, det samme gjør duettpartnerne Marita Røstad, Anne-Lene Hägglund og Nora Mihle. Sinnes har ikke akkkurat fingeren på pulsen, og det er greit. Det låter likevel litt for ofte som om det stilistiske overskygger det melodiske, at lydbildet og epoken har fått overstyre. Tidløsheten føles litt forsert.

Sinnes' talent som låtskriver og raffinert arrangør er åpenbart, men innimellom savner jeg litt klarere veivalg og sterkere personlighet både når det gjelder lydbilde og tonespråk. Er han på vei bort fra den klassiske popmusikken og inn i Julian Berntzens smokingpop-segment, slik at dette blir en mellomstasjon? Eller er det slik vi kan vente å høre ham også framover, en låtskriver som veklser mellom det kontemporære og det sentimentale og nostalgiske?

Men la det være klart: På sitt beste er Sinnes likevel en popmusikalsk rev som få andre, hør bare hvordan han med et begavet blåserriff midt i «Lazy Days» løfter en litt puslete låt til en berusende og gledesstrålende avslutning på et album som etterlater meg med flere spørsmål enn svar.

Anmeldt av VEGARD ENLID