Når vi tilføyer at han på forsommeren utga et sleivete album med mer eller mindre vellykkede coverlåter, forstår vi at Neil Young ikke bare liker kontraster; han går fra den ene ytterlighet til den andre. Et par uker før sin 69-årsdag er han like uforutsigelig som alltid.
På «Storytone» har han med seg et symfoniorkester på 92 musikere på sju av låtene og et storband på de tre andre. Det aller meste av albumet er gjennomarbeidet, forseggjort og preget av innsmigrende mykhet og underliggende sårbarhet.
Han synger flere vare sanger om tapt og funnet kjærlighet, kanskje inspirert av både hans ekskone Pegi Young og hans nye flamme Daryl Hannah. Måten Young skriver og synger på, gjør at sangene føles allmenngyldige, enten de framføres med strykere og blåsere, eller om de samme sangene framføres helt akustisk, uten orkester, slik de gjør på bonusalbumet som følger med deluxe-utgaven. Flere av de nye sangene holder høy Neil Young-standard, hvilket ikke sier så rent lite.
«Who’s Gonna Stand Up» er for eksempel en sterk og kritisk miljøvernhymne, som han og Crazy Horse framførte som en rasende protestsang i Bergen. Her er den mer storslått. Man bør merke seg at dette slett ikke har noe med «symforock» å gjøre. De 92 musikerne spiller vakre, dempede arrangementer på symfoniorkesterets egne premisser. Men Neil Young sliter med mangel på selvkritikk også på denne utgivelsen. De tre låtene med storband er seig blues uten særlig substans og skjemmer helhetsinntrykket kraftig.
Hvis man spoler forbi disse tre, sitter man derimot igjen med en rekke vakre, betagende øyeblikk, selv om noen kanskje synes det blir i peneste laget.
Høydepunkt: «Glimmer».
