Da jeg noterte meg en rastløshet på fjorårets comebacksingel «Lengsel (som aldri forsvinn)», ante jeg ikke hvor rett jeg skulle få. Nå, et drøyt halvår etter comeback-skiva «Slugger», er bandet allerede klart med oppfølgeren. Til tross for kort inkubasjonstid er det imidlertid mye som er forandret.
På overflaten høres det enklere og tøffere ut. Fristelsen for å referere tilbake til bandets to første album er tilstede, men her synes det heller som om lavt skuldernivå og fandenivoldskhet har fått gå på bekostning av viddet og snerten fra «Ja takk til trøbbel» (2003) og «Pyromantikk» (2004). Materialet er videre langt hardere presentert enn det makter å bære, mens vokalist Jonas Skybakmoen er flere hakk tøffere i trynet enn hva kledelig er. Resultatet er et knippe simple og oppskjørta låter – ofte anmassende på grensen mot det fullstendig enerverende.
For de av oss som foretrekker bandet når minimalismen viker litt til fordel for kontrollert og småsentimental storslåtthet, er i alle fall første halvdel av «Sosialt Liv» en skikkelig drittpakke. Når Skybakmoen utroper «Tusen takk for mæ!» på slutten av tittelsporet er det fristende å kaste inn håndkleet selv.
På albumets andre del er det imidlertid som om vi møter et nytt band, eller rettere sagt det litt mer ettertenksomme og melodifokuserte Johndoe vi kjenner fra «Dødvinkel» (2006) og «Slugger». Førstesingel «Gi mæ motorveia», med lekkert gitararbeid, backingvokal og synth, er opp mot bandets bedre – et nivå de nesten klarer å holde løpet ut. På sistesporet «Æ mista det, sorry» får vi også et finstemt og velinstrumentert stykke hverdagspoesi, som er med og berger stumpene på ei plate som lenge var i ferd med å totalhavarere.
Johndoe: Det er fett nok at dere er tilbake, men ta dere gjerne litt mer tid fram mot neste utgivelse.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
