Det betyr likevel ikke at det er slutt for den suksessfulle duoen fra Tromsø, men etter «The Inevitable End» vil de konsentrere seg om andre formater. Hva det vil si fikk vi kanskje allerede en smakebit av da de ga ut den noe ujevne «Do It Again» EP-en sammen med Robyn tidligere i år. Sammenlignet med «The Inevitable End» er det tydelig at jo flere låter Röyksopp putter inn i et album, jo mer helhetlig føles det.

Denne gangen utforsker de i større grad mørket de nærmet seg på låter som «What Else Is There» med Karin Dreijer og «Do It Again» EP-en. Albumet føles likevel luftig og variert, og vi skal ikke lenger enn til åpningssporet (og Kraftwerk-hyllesten) «Skulls» for å fanges av et gjenkjennelig synthbilde.

Noen av de mest minneverdige Röyksopp-låtene er laget i samarbeid med andre, og det føles riktig at deres viktigste partner; Robyn, dukker opp på tre låter. To er riktignok hentet fra «Do It Again», men fremstilles i nye versjoner. «Monument» har blitt kortere og mørkere, og albumversjonen er tydeligere og mer umiddelbar enn originalen. «Rong» er ny og melodien styrker den helhetlige sammensetningen på albumet. «The Inevitable End» er like trist som tittelen og «Rong» underbygger følelsen som en messende, sørgmodig affære - milevis unna dansbare «Girl and the Robot» eller «None of Dem». Slik understreker den samtidig at albumet er ment som noe mer enn en siste dans.

Overgangen til Jamie Irrepressible (Jamie McDermott) samarbeidet «Here She Comes» fenger, og forklarer hvorfor han gjester hele fem låter på albumet. Det er en nerve i vokalen til McDermott som kler den bankende synthen. Også Susanne Sundfør-sporene «Save Me» og allerede godt kjente «Running To The Sea» skaper en dynamikk som forsvarer at albumet er i det lengste laget. Röyksopp vet å variere og former abstrakte synthlinjer i herlige nyanser som holder på oppmerksomheten. Duoen klarer seg også godt alene og spor som «Coup The Grace» og «Caramel Afternoon» får meg til å undre på om det ikke er filmmusikk de skal satse på i fremtiden.

«The Inevitable End» er en høyst verdig avslutning for Röyksopp og albumformatet. Kanskje trengte de å sette en slags sluttstrek for å kunne fortsette å utforske og finne kjernen til noe nytt. Deres siste album får meg i alle fall til å lengte til fortsettelsen, uansett hvilken form den vil ta i fremtiden.

Høydepunkt: «Save Me»