Tidlig på 90-tallet var Isralevis og Life... But How To Live It to av mine definitive norske favorittband. Vi var flere som reiste til Oslo igjen og igjen for se Life... (som avskjedskonserten på Kampen verksted 2. april 1994, senere utgitt på platen «This might be my second last beer»), eller dro til Uffa og Veita for å se Israelvis. I min bok står sistnevntes' «Albino Blue» (1993) og Life...s «Ugly» (1992) seg fortsatt som to av tiårets beste norske plater, selv om ingen av dem fikk det gjennomslaget de fortjente.

Når Life...-vokalist Katja Benneche Osvold møter et så og si samlet Israelvis under nytt navn, er forventningene likevel ikke veldig høye. Først og fremst fordi låten de gjorde sammen i forkant av Isarelvis' konsert på Pstereo i 2010, «Random city», var veldig middle of the road. For i forsøket på å møte hverandre, ble resultatet langt mindre enn hva summen av to smått legandariske punkband skulle tilsi.

Siden den gang har de åpenbart spisset uttrykket og blitt et band. «The River Need» består av 13 konsise låter med en gjennsomsnittslengde på 3,5 minutter. Det er nittitalls punk og hardcore slik Israelvis definerte det på «Half past heaven». Altså en helt særegen og fordomsfri tilnærming til en sjanger som kan oppleves som nokså rigid.

Fortsatt ligger gruppas styrke i låtskriver Viggo Mastads karakteristiske gitarklo, kombinert med hans bittersøte tekster fylt med ofte smarte onelinere, bare nå formidlet av Katja (bonussporet «Glass house» er et unntak). De første gangene jeg hørte albumet savnet jeg Viggos slepne stemme, men Katjas distinkte vokal er også noe helt for seg selv og finner snart sin plass i uttrykket.

Castro er best når de flesker til som på den tunge «Back to basic» og eller det kjappe tittelsporet. Når de spiller hard, streit punk mister de egenart, og noen av låtene her lider under det. Selv om jeg overrasket over hvor god denne platen er, kjennes ikke Castro ut som et vesentlig eller viktig band, slik Israelvis og Life... en gang var. Det betyr ikke at det ikke er moro å høre på dem.

Høydepunkt: «Back to basic»

Anmeldt av KAI KRISTIANSEN