Dette er søsteralbumet til fjorårets album « The Further Inside You Go». Det er spilt inn samtidig, med produsent Bent Sæther, og alt var planlagt utgitt som et dobbeltalbum. Det ville vært en innholdsrik kraftpakke, en pryd for enhver platesamling.
Hver for seg har de to enkeltalbumene sine styrker og svakheter. Jeg anmeldte « The Further Inside You Go» til fem på terningen i fjor. Litt i tvil, fordi albumet fremsto litt vel pop-pyntelig, men det ti minutter lange dyptborende tittelkuttet høynet terningen til fem. Her bikker valget så vidt i motsatt retning.
Ryktene tilsa at dette albumet skulle være mest i slekt med «langlåten» fra i fjor, og det lovet godt.
For å ta det beste først. « The further Out You Get» starter og avsluttes på mektigst mulige vis. «No Escape - Don't Let Go» er en elleve minutters lang odyssé med de vareste stemninger og et Pink Floyd-break som ekstra bonus.
Den avsluttende tittellåten er nesten 13 minutter og enda mer monumental i Allman Brothers-land. Et mer overrumplende høydepunkt er den frenetiske droner-rockeren «PSB6U-Blues» som starter som «Lust For Life» og så stamper illsint på samme sted i åtte minutter. Der peker The South nese til de som beskylder dem for å være de skoleflinke lillebrødrene til Motorpsycho i sørstatsrockmodus.
The South har rykte på seg for å være eksepsjonelle på scenen og vel pyntelig anonyme på plate. Det er litt urettferdig. Albumene har nyanser og en fin blanding av popkvaliteter og utfordrende kollektivt samspill. Her er det litt lite av de første og mer av det siste. Hadde alle seks låtene vært av samme format som de tre nevnte og tidsmessige dominerende kuttene, hadde vi snakket klassiker.
Jeg merker at jeg savner et par virkelig gode poplåter, men skjønner samtidig at de som faller for « The Further Out You Get» vil like den på mer lidenskapelig vis enn de som likte forgjengeren.
Dette er på godt og litt vondt mer kompromissløst. Jeg gleder meg til å høre låtene på konsert, og da i selskap med klassiske låter fra de to foregående albumene. Da vil jeg også få bekreftet at Alexander Pettersen har vokst som vokalist, og at det eventyrlig samkjørte bandet gjenskaper sine triks og vel så det i konsertsituasjon.
Høydepunkt: «PSB6U-Blues»