De fleste av rockens gamle helter sliter med å leve opp til det de leverte i sine glansdager. Thåstrøm, snart 58, er en gammel helt. Fra slutten av 70-tallet og langt utover 80-tallet var han frontfigur og selve hjernen i Ebba Grön og Imperiet, to band som begge er blitt legendariske.

Med en slik fortid kunne han ha gått inn i siste fase av karrieren ved å resirkulere sine beste sanger. Thåström har derimot gått motsatt vei. Han har de siste årene skapt seg en solokarriere som er minst like interessant som det han gjorde den gangen.

Album som «Kärlek är för dom» (2009) og «Beväpna dig med vingar» (2012) er høydepunkter i nyere nordisk rock. Men kreativiteten er på ingen måte tømt. «Den morronen» fortsetter i samme retning, samtidig som den er strammere, enda mer suggererende og på en interessant måte både lysere og mørkere.

Thåstrøm befinner seg fortsatt i et dystert musikalsk landskap der han kombinerer en utstrakt bruk av elektronikk med andre instrumenter. Han har skapt sin egen variant av industrirock, men skaper en behersket form for støy der melodiene overdøver skrammelet.

Og om musikken er mørk, er tekstene like intense, men i en lysere farge. Thåstrøm er en desperat romantiker, og han er ikke redd for å bruke store ord: «Kyssa mig som en varmvind/Kyssa mig hundre meter upp i luften (…)/Så att nånting kan bli Gud igjen». En underforstått, tilbakelagt smerte og utsikter til bedre tider er tema i flere av sangene.

I mine øyne har Thåstrøm overtatt tronen etter Ulf Lundell som Sveriges og Nordens største låtskriver. (De to har dessuten skuespilleren Amanda Ooms, Thåstrøms samboer, til felles.)

Forskjellen på de to er at mens Lundell har begynt å gjenta seg selv, presser Thåström stadig videre, mot nye musikalske nyanser og nye lyriske innsikter.

«Den morronen» er et album som vil leve lenge.

Høydepunkt: «Ner mot terminalen»