«Everything is doomed, and nothing will be spared» åpner Josh Tillman på «I Love You, Honeybear». Så legger han til strofen «But everything is fine, don’t give in to despair, cause I love you, honeybear», og forsikringen i kaoset legger en demper på melankolien han nærmer seg. På sitt andre album under pseudonymet Father John Misty utforsker han fortsatt mørket og det forkastelige. Samtidig sitter humoren like løst som på «Fear Fun» (2012), og Tillman viser nok en gang at han har noe spesielt å komme med.

Det er ikke alltid like lett å vite når han er Father John Misty og når han er Josh Tillman. Det som er sikkert er at Tillman har funnet en klar og ærlig stemme i prosjektet. Det har gjort ham til en særegen musiker og ikke minst en underholdende tekstforfatter. Forrige gang satte han blant annet søkelys på hvor mye olje som skal til for å lage en vinylplate («Now I'm Learning To Love the War») og sin forakt for Hollywood. Denne gangen handler det mer om ekteskap og kjærlighet, men også om små historier som hvor irritert han er på en kvinne som bruker ordet «literally» feil («The Night Josh Tillman Came To Our Apt.»).

«Strange Encounter» og «Bored In The USA» føles som en naturlig fortsettelse av «Fear Fun». Samtidig har Tillman har perfeksjonert de melankolske tonene med vakre strykeelementer og svalt piano, og lydbildet føles om mulig enda renere. Det skaper en interessant kontrast til tekstene, det blir kræsj mellom det vakre og foraktfulle. «True Affection» overrasker med et mer elektronisk bakteppe og langsom koring som sender tankene til Tillmans fortid i Fleet Foxes, mens «The Ideal Husband» setter opp tempoet og blir stående som albumets svar på «Hollywood Forever Cemetery Sings», med sitt umiddelbare driv og ærlige tekstlinjer.

Tilmanns vakre vokal og sans for melankoli treffer samlet nesten like godt som på «Fear Fun», og det er et album som vokser for hver eneste lytt. Den sakrale avlsutningen «I Went To The Store One Day», etterlater lytteren i et slags limbo, og ikke minst med en gledelig følelse av å ha møtt en artist fullstendig blottet for selvhøytidelighet. Det er med andre ord umulig å ikke falle pladask for prosjektet.