I mine ører er det ikke gitt ut mange bedre rockalbum de siste fem årene enn de to første platene fra australske Kevin Parker og hans bandprosjekt Tame Impala.

Tøylesløs psykedelia paret med perfekte melodier – et fargesprakende og sprell levende lydbilde, godt jordet via klassisk låtskriverkunst. Kosmiske ambisjoner, men herlig fritt for surrete mystisisme og fjollete hasjtåke.

Så viser det seg at «Currents» åpenbart er Parkers coming of age-album, der han legger av seg utskeielsene og blir «moden». Der «Lonerism» var et album som omfavnet alle psykedeliaens mest utglidende klisjeer, svimlende og nesten utmattende i sitt effektmakeri og barnlige glede over studioets innpakningsmuligheter, er «Currents» et album der melodiene spiller den desiderte hovedrollen. Vokalen (som låter litt mindre påtrengende som John Lennon denne gangen) har også tatt et steg eller to fram i lydbildet i sanger som er sterke nok til å bære mangelen på ekstrem staffasje.

For «Currents» roper litt lavere, men alt den sier låter smart og riktig. Den har på seg litt mindre prangende klær, men går heller for skreddersøm og tidløs eleganse. Innledningsvis er det lett å savne de mest spektakulære lydeksplosjonene, de berusende effektene og den elleville skapertrangen. Men det er ingen grunn til å tvile på Parkers evne til å forme en låt, og her trer den fram i all sin prakt.

Som vi er blitt vant til er melodiene myke og buktende, der de følger naturlige strømmer og elveløp og alltid snor seg unna potensielle hindringer. Det resulterer i et åpnere, mer inkluderende album. Det er solgt inn som mer «dansbart» enn før, en drøy overdrivelse. Om noe er tempoet roet ned – men musikken er i større grad basert rundt mer minimalistiske, monotone figurer som hypnotiserer mer enn de gir hakeslepp (åpningen «Let it Happen» er en oppvisning både i lydsnadder og tålmodig, mesterlig låtoppbygning). Samtidig er en låt som «The Moment» Tame Impalas mest radiovennlige siden «Elephant», uten å henfalle til forgjengerens drøye retro-flørt. At «Yes I'm Changing» har et melodisk løp som kan minne om Joni Mitchells «River», lagt i et åttitallsballade-leie – illustrerer i tillegg godt Parkers eklektiske tilnærming til musikkhistorien og samtidig den tidløse kvaliteten.

Albumets andre halvdel framstår først som hakket blassere enn starten, men det er før alt faller på plass og alt faller til ro. «Past Life» er den eneste låten som aldri løfter seg over det middelmådige.

Ungdommelig overmot har sin plass, men «Currents» bør bli en lærebok i hvordan man kan bli voksen som artist og roligere i hodet uten å miste kjernen i kunstnerskapet av syne.

Tre album, tre toppkarakterer. Jeg tror vi kan slå fast at Kevin Parker er kommet for å bli.

«Currents» slippes 17. juli.