«Now I'm drunk / I'm heading home / being chased by a ghost...» heter det i det som er det nærmeste dette albumet kommer et tittelkutt; «Drunk Tank Blues». Det er nakent fremstilt, også musikalsk. En klimprende gitar, en sentimental fiolin - og Øiens sterke vokal. Flott, om enn på grensen til selve klisjeen av kunstnersjelen herjet av egne demoner.

Samme splittede opplevelse har jeg på de syv andre låtene her. Det er så mye talent, så mye som er godt tenkt, så mye lurvet livsvisdom. Øien er en kul, mystisk antihelt, samtidig som han har stemme og stemmekontroll egnet til å få et idoldommer-panel til å måpe. Han forsker i amerikansk musikk og myter; og resultatet er en blanding av flinkhet og reell nerve.

På sitt beste, som han er her i den eksepsjonelle «Heavy», med nydelig bruk av Rhodes-piano og en dynamisk intensitet som bringer frem Coldplay-assosiasjoner, er det ikke mange som matcher Christoffer Øien. Også de mer anonyme låtene er flotte å høre på.

Albumet er spilt inn på et vis som ivaretar den musikalske nerven, men en merker godt at det ligger arbeid bak. Dette er intelligent laget musikk fremført av en gjeng som vet hva de driver med. Og enkeltlåter gjør virkelig inntrykk. Men «levd liv»-tematikken i prosjektet som helhet virker mer som en del av den musikalske pakken enn reell livssmerte.

Om Øien borer enda dypere og repertoaret får grillet seg på aktiv turnévirksomhet, vil neste album få enda mindre preg av hobbyprosjekt. Jeg gleder meg allerede til det, men også til første mulighet til å høre disse låtene live.