Årets norske

Det er vanskelig å se for seg et mer ambisiøst norsk album med populærmusikk i år. Kanskje ikke et bedre et heller.

Saken oppdateres.

Finn Coren fra Fosnavåg sto fram som en slags norsk David Bowie på 80-tallet, med mot og vilje til å satse på storslått, dramatisk rock. De siste knappe 20 åra har han markert seg sterkest med plater hvor han har tatt for seg store poeter som irske W.B. Yeats og engelske William Blake. Å endelig møte et helt album fra Coren på norsk, er en uvant begivenhet. For hvert møte med dette overveldende dobbeltalbumet, framstår det mer og mer som en av de største begivenhetene i norsk populærmusikk i år.



Plata byr på 33 spor, basert på 31 dikt av Olav H. Hauge. Musikalsk spenner plata fra enkel, men mektig viserock, som kan gi assosiasjoner til Vårsøg, via dramatisk rock med bowieske undertoner, til folkrock av beste Waterboys-merke. At noen av sporene lar Corens tolkning av diktene stå mot Olav H. Hauges egen opplesning av dem, gjør at plata fungerer like godt som en introduksjon til Hauge som en åpning til Coren.



Tonesetting av dikt er en vanskelig øvelse som ofte ender et litt anstrengt sted mellom sang og musikalsk tolkning av poesi. Stor spennvidde og ulik innfallsvinkel til de ulike diktene, gjør at dette albumet bærer diktene bedre enn slike plater ofte gjør. Mens «Kirsebærtreet», «Vinternatt» og «Sju vindar» framstår som selvfølgelige, flotte sanger, lar Coren dikt som «Mange års røynsle med pil og boge» få lov til å fortsette å være dikt, med en musikalsk tolkning av diktet som løsning, snarere enn å prøve å gjøre det til en sang.



Er det noen norske sanger i år som vil romme større dyp enn «Dette lyt du bera»? Neppe. Enten man har et forhold til Olav H. Hauge og Finn Coren eller ikke, er dette en av de norske platene man ikke bør komme utenom i år.











HØYDEPUNKT: «Kirsebærtreet» og «Vinternatt».



Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?