forsiden

Historien i  lydbilder

Historien i  lydbilder

Mektig manifest over en av de mest betydelige og uregjerlige poptalenter fra britisk 60-tall.

0

PICTURE BOOK

(Foto: Richard Sagen)

Foto: Richard Sagen

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

«Det mest imponerende dokumentasjonsprosjektet i norsk rockhistorie»

«Angels and Daemons at Play» er fortsatt ikke Motorpsychos beste album. Luksusutgaven tydeliggjør likevel at det kanskje var viktigere enn vi trodde.

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Gjennom seks cd-er og et flott og informativt hefte får vi her historien om London-bandet The Kinks, fra den spede start i 1963, via gjennombruddet et år senere og påfølgende suksessår, ambisiøse konseptplater på 70-tallet, ny stor kommersiell suksess på 80-tallet - og de aller siste innspillinger midt på 90-tallet.



Cd-boksen er anmeldt et par steder der det blir gjort et poeng av de aller fleste største øyeblikkene til The Kinks er samlet på cd 2 og 3, og at resten strengt tatt er unødvendig. Jeg synes egentlig motsatt, at det er de andre cd-ene i denne samlingen det er morsomst å høre på. For de aller mest kjente låtene har vi jo også hørt mest på fra før.



 



Gode samleplater med the Kinks' mest kjente hitsingler finnes det mange av. Cd-boksformatet er noe annet. Her skal hele karrieren speiles, og det skal bys på rariteter og uutgitte kutt.



Her er det en god del uutgitte (og til dels ganske bra) ting samt mye snacks som en skal ha fullt godt med for å kjenne til, samtidig som de aller fleste mest kjente Kinkslåter er med (jeg kommer på to små hits fra 80-tallet «Wish I Could Fly Like Superman» og «Don't Forget To Dance» som ikke er med).



 



The Kinks og bandets ubestridte leder Ray Davies vart helt klart aller best i gullårene 1966-68, etter det ble mye prøving og feiling, men de ga ut klassiske album lenge etter den tid - og ikke minst ga de ut helt til det siste perler av noen enkeltlåter. På hver eneste Kinks-plate finnes det minst to-tre flotte låter - og, forutsatt selvfølgelig at de rette låtene er plukket ut, vil et format som dette være perfekt for dem som ønsker å bli mer kjent med et av de mest innflytelsesrike artister i pophistorien.



Ta filmmusikken til «Percy» fra 1970. Sikkert det albumet Ray Davies er minst stolt av alle. Men den har tre utrolig flotte poplåter. Alle er med her, med kjærlighetsballaden «Moments» som den aller flotteste.



Ta «Everybody's In Showbiz» fra året etter. Meget ujevn, men med to av tidenes aller flotteste poplåter, «Celluloid Heroes» og «Sitting In My Hotel». Begge med her. Likedan med «Misfits» fra 1978 - ujevn plate men med den tidløse «Rock'n'roll Fantasy».



Tilsvarende enkeltlåter finnes på andre album (som regel er det balladene som er best), men det finnes absolutt eksempler der jeg er helt uenig i utvalgte låter - ikke minst på «Preservation»-albumene fra 70-tallet.



Og så er det album som er så helhetlige og sterke at en bør ha dem i sin helhet. Som «Village Green..», «Muswell Hillbllies» og «Sleepwalker» og de to swinging-London-albumene «Face to Face» og «Something Else».



 



Som dere skjønner kan jeg bli henfallen til detaljer når det gjelder plateproduksjonen til The Kinks. Men jeg skal styre meg, og heller si det overordnede om The Kinks' Ray Davies' talent:



Han er en overlegen låtsnekrer - med et sjeldent øre for den klassiske umiddelbare treminutters poplåt. Han og bror Dave rendyrket klassiske tregreps-gitarrock på en måte som kan karakteriseres som oppfinnelsen av heavy metal i sin første år, med «You Really Got Me» som selve klassikeren.



Han er i tillegg kanskje rockens mest litterært begavede utøver ved siden av Bob Dylan.



Hør for eksempel hans overlegne håndverksbegavelse i den enkle men subtil oppbygde historien i «Lola». Samtidig er han en miljøskildrer av rang, og gjennom sin skildring av det gamle England i brytning med det moderne byråkratiske samfunn skrev han seg inn i en britisk fortellertradisjon med naturlige referanser til så vel Charles Dickens og Jane Austen som George Orwell og Alan Silitoe.



 



Mens andre popartister skrev om de nære ting, som dop, damer og ungdomsopprør, forsket Davies utenfor de trange rammen for popkulturen.



Som knapt noen andre låtskrivere kan hans samlede verk tolkes helhetlig - han formidler hulheten i de gamle britiske dyder, men enda sterkere angsten for ensretning, konformitet og truslene mot individets egenart. Hør på «20th Century Man» - som kan stå som Ray Davies' personlige manifest.



Men hør på hele denne samlingen, og hør et stykke England, et stykke verdenhistorie rulle intrikat forbi - pakket inn i noen av tidenes beste popmusikk.



The Kinks spilte sin siste konsert på Norwegian Wood i 1996. Ryktene tilsier at det går mot en gjenforening. Tør vi håpe at neste gang Davies spiller i Trondheim er det med sitt egentlige band?



 



HØYDEPUNKT: «Waterloo Sunset», «Days», «Moments», «Celluloid heroes?», «Sitting in My Hotel»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema: