En knyttneve

Skambankt har forlatt punken helt og laget et blytungt, groovy hardrock-album med 70-tallsrøtter.

Saken oppdateres.

Fra å være et lurvete punkbank på debuten i 2004, har Skambankt på sitt tredje album utviklet seg til å bli et høyoktans vogntog av blytung, groovy og dyster hardrock-riffing av 70-tallsskolen. De lener seg til dels tung mot Black Sabbath, men som et norsk Wolfmother skrur de litt opp på tempoet.

Styrken til «Hardt regn» er måten den buldrer tungt, tight og trassig av gårde, som regel med en fin meloditeft som buffer mot kjedsomhet og humørløshet. Produksjonen er akkurat så fleskete som den må være, med pondus, dybde og klarhet i detaljene. Kaizers Orchestra-gitarist Terje Winterstø Røthing presser stemmen på grensen til det enerverende, men aldri over, mens tekstene er elegant dystre uten å bli jålete og pretensiøse.

Det er så visst ikke originalt, men selv sjangerøvelser kan fungere dersom de lages og spilles så godt som her. Jevnt over føles det helt rett at Skambankt er tro mot rock 'n' roll-formelen, for eksempel er «O dessverre» en låt som med all tydelighet viser akkurat hvor grisetøft og interessant det kan låte selv uten at man finner opp hjulet på nytt. Det lille ankepunktet blir heller, strålende høydepunkt til tross, at rundt en tredel av låtene blir såpass pregløse at plata mister litt momentum i stedet for å akselerere mot det virkelig fenomenale.

«Hardt regn» viser at Skambankt på sitt beste fortjener å defineres som noe mye mer enn et sideprosjekt - du får ikke mange bedre kontante rockeband enn dette i Norge. Men fortsatt har de ikke laget sin beste plate.

Skambankt spiller på Blæst fredag 27. februar.

 

Høydepunkt: «Løgnprofitør» og «O dessverre»


§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?