Patrik Fitzgerald er ikke blant rockens største stjerner. Ikke blant dens aller ypperste utøvere heller. Men han var en giftig og dyktig punkpoet som ga ut noen fine låter på tampen av 70-tallet og tidlig 80-tallet, da han også spilte en konsert i Trondheim - før han så å si pensjonerte seg selv som musikkartist.
Entusiast Torgeir Lund i Trondheim har omtrent på egen hånd revitalisert karrieren til Fitzgerald ved å arrangere comebackturné for et par år siden og nå gir han ut denne to timers lange hyllestplata som presenteres sammen med premieren på en film om Fitzgerald på Kosmorama nå fredag. Lund er kjent for å gi ut album av høy kvalitet i elegant innpakning - han gir rett og slett valuta for pengene. Dette er intet unntak. Det er en nydelig pakke - og heldigvis følges det opp musikalsk.
I underkant av 30 låter er med, litt avhengig av om en kjøper cd eller vinyl - og enda mer enn i Fitzgeralds originaler spenner det fra det sarte til det utrolig aggressive, fra rock via nesten viser til elektronika. Mange Trondheimsgrupper deltar, men også store internasjonale navn.
Det starter uovervinnelig. Motorpsycho på sitt mest autoritære og med meget gjenkjennelig vokal av Dead Kennedys Jello Biafra. Bedre blir det ikke, heller ikke på dette albumet. Men det er mye som både er nesten like bra og dessuten helt annerledes. Det er grunn til å nevne Jackie Leven, tre meget gode bidrag fra den kule svensken Max Lorentz, gamle Fitzgerald-kolleger som Attila the Stockbrocker og et fantastisk samarbeid mellom Thomas Robsahm og de islandske jentene Vera og Jara.
Men det morsomste er faktisk likevel de trønderske bidragene. Dog & Sky er et klart høydepunkt. BC er BC så overlegent bra, Israelvis gjør Fitzgeralds signaturlåt «Safety Pin Stuck In My Heart» på en arrogant måte som gir håp om mer nytt fra veteranbandet. Og sannelig er ikke Liliedugg på hugget også. Bare for å nevne noen.
En innvending er at Fitzgeralds kanskje fineste låt «Popstar Popstar!» ikke er med på samlingen, til gjengjeld får vi (i hvert fall på vinyl) hele to fine versjoner av en annen favoritt, nemlig «Trendy».
Men det sentrale med denne plata er at den faktisk fungerer uavhengig av om folk har et forhold til Fitzgerald fra før. Det har jo de færreste. Men tekstene og låtene skinner likevel sterkt nok i disse versjonene. Her er gode låter gjort av artister som du hører føler for hva de gjør. De skjønner låtene og tilfører dem noe av seg selv.
HØYDEPUNKT: «Punch» (Motorpsycho) og «Live Out My Stars» (Max Lorentz) - og mange flere.
