Gå til mobilutgaven
forsiden

Dempet delikatesse

Dempet delikatesse

Jazzen ufarliggjøres på delikat, stillferdig plate som peker utover hva den gir seg ut for å være.

Dylan blir gammel med verdighet

Dylan er fortsatt på Sinatra-kjøret. Han synger godt, og det er fint å høre på, men også vemodig.

Vekkelsesmøte

Gospelskive med banning fra Chicagos stjerneskudd Chance The Rapper.

Se hva vår anmelder mener om Astrid S' debut-EP

Elektropop med oppdrift på Astrid S' debut-EP.

På samme dag for 50 år siden kom disse to mesterverkene ut. Vi har anmeldt dem på ny

På samme dag, 16. mai 1966, utkom to lp-er som fortsatt rangeres blant rockens viktigste album.Vi ba to av våre musikkmedarbeidere anmelde «Blonde On Blonde» og «Pet Sounds» som om de for 50 år siden satt og hørte albumene for første gang.

Gretten gammmel gubbe i årets gledeligste comeback

Les anmeldelsen av Terje Nilsens album.

Et album det går an å bli skikkelig glad i

Les anmeldelsen av Radioheads «A Moon Shaped Pool».

Vakre vokalmelodier møter brutal instrumentering

Les anmeldelsen av Stian Westerhus' nye album.

Skarp sutring fra Drake

Drake-formelen fungerer fortsatt, men aner vi kreativ stillstand hos rapmusikkens største popidol?

Vondt, men godt fra Astrid S.

Les anmeldelsen av den nye singelen.

5

WHITEOUT

Heldigvis finnes det komponister og jazzmusikere som Morten Qvenlid – som ikke er redd for å inkorporere andre og nye elementer i en sjanger som ofte henvender seg til puristene. For selv om dette er en pianojazztrio, låner musikken stemning fra både prog og pop, og burde derfor ha nedslagsfelt blant flere enn disiplene.

«Whiteout» er gruppas tredje plate og i hovedsak skrevet etter at Qvenlid vant Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris i forfjor. Her beveger trioen seg i et stille landskap, men med episke låter og rom for improvisasjonen. Ofte er musikken minimalistisk på grensen til det meditative, men alltid smakfullt utført og med flere overraskelser underveis. En av disse er et gjesteinnslag fra Qvenlids Jaga Jazzist-kollega Andreas Mjøs som bidrar med sjelfull vibrafon på platas beste låt «Doves dance». Et annet spor å merke seg er «W.A.R.M.» som nettopp har et varmt, poetisk tema som toppes med koring helt mot slutten. Eller vakre «Mother» som har den fineste pianolyden siden Brian Enos «By this river» og en vokal så lav at stemmen heller blir et instrument enn en formidler av ord. Vakkert er det uansett.

Høydepunkt: «Doves dance» og «Mother»

Enig? Hør plata på Spotify

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Regler for debatt her på adressa.no:

  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere meddebattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger godtas ikke.
  • Adresseavisen har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på adressa.no.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.

Innlegg som bryter med våre grunnregler, blir ikke publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke overholder reglene.

comments powered by Disqus