Gå til mobilutgaven
forsiden

Dempet delikatesse

Dempet delikatesse

Jazzen ufarliggjøres på delikat, stillferdig plate som peker utover hva den gir seg ut for å være.

5

WHITEOUT

Verdt ventetiden

Frank Oceans etterlengtede album vil trenge tid og luft, men føles inntil videre som et mesterverk.

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Pstereo:

En sann personlighet

Ary er ikke ferdig utviklet, men Pstereo-konserten fanget et duggfriskt øyeblikk i en artists karriere.

Tinte opp til slutt

Selv på det jevne glimter Van Morrison til ofte nok til at vi skjønner hvorfor vi elsker ham.

Tom Jones er litt av en kis

En vital ringrev overrasket de fleste med en konsert preget av kvalitet og energi.

Patti slo til i kirka

Inderligheten fra en sann artist kombinert med sleipheten fra en dreven entertainer kan ikke slå feil.

Heldigvis finnes det komponister og jazzmusikere som Morten Qvenlid – som ikke er redd for å inkorporere andre og nye elementer i en sjanger som ofte henvender seg til puristene. For selv om dette er en pianojazztrio, låner musikken stemning fra både prog og pop, og burde derfor ha nedslagsfelt blant flere enn disiplene.

«Whiteout» er gruppas tredje plate og i hovedsak skrevet etter at Qvenlid vant Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris i forfjor. Her beveger trioen seg i et stille landskap, men med episke låter og rom for improvisasjonen. Ofte er musikken minimalistisk på grensen til det meditative, men alltid smakfullt utført og med flere overraskelser underveis. En av disse er et gjesteinnslag fra Qvenlids Jaga Jazzist-kollega Andreas Mjøs som bidrar med sjelfull vibrafon på platas beste låt «Doves dance». Et annet spor å merke seg er «W.A.R.M.» som nettopp har et varmt, poetisk tema som toppes med koring helt mot slutten. Eller vakre «Mother» som har den fineste pianolyden siden Brian Enos «By this river» og en vokal så lav at stemmen heller blir et instrument enn en formidler av ord. Vakkert er det uansett.

Høydepunkt: «Doves dance» og «Mother»

Enig? Hør plata på Spotify

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus
-