forsiden

Dempet delikatesse

Dempet delikatesse

Jazzen ufarliggjøres på delikat, stillferdig plate som peker utover hva den gir seg ut for å være.

5

WHITEOUT

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Hans beste album på mange år

Helkommersiell, men herlig potent popmusikk etter mange års sjarmtørke fra Mr. Williams.

Disse låtene fester seg fort og godt

Sprikende elementer går forbausende naturlig i lag på One Track Minds' debut.

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars!

Cohen på sitt aller beste

Mørk, mystisk og hypnotiserende

Tre kronor på kvart stang

På vei til graven har Kent lite mer å by på enn maskinpresset tristesse.

«Vil nok få både Elvis og Townes til å nikke der oppe»

Svært få tolker Townes van Zandt bedre enn konsertaktuelle Paal Flaata.

Stålkontroll på Bjella

Den vanskelige fjerdeplata er flott den og, fra Bjella.

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Heldigvis finnes det komponister og jazzmusikere som Morten Qvenlid – som ikke er redd for å inkorporere andre og nye elementer i en sjanger som ofte henvender seg til puristene. For selv om dette er en pianojazztrio, låner musikken stemning fra både prog og pop, og burde derfor ha nedslagsfelt blant flere enn disiplene.

«Whiteout» er gruppas tredje plate og i hovedsak skrevet etter at Qvenlid vant Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris i forfjor. Her beveger trioen seg i et stille landskap, men med episke låter og rom for improvisasjonen. Ofte er musikken minimalistisk på grensen til det meditative, men alltid smakfullt utført og med flere overraskelser underveis. En av disse er et gjesteinnslag fra Qvenlids Jaga Jazzist-kollega Andreas Mjøs som bidrar med sjelfull vibrafon på platas beste låt «Doves dance». Et annet spor å merke seg er «W.A.R.M.» som nettopp har et varmt, poetisk tema som toppes med koring helt mot slutten. Eller vakre «Mother» som har den fineste pianolyden siden Brian Enos «By this river» og en vokal så lav at stemmen heller blir et instrument enn en formidler av ord. Vakkert er det uansett.

Høydepunkt: «Doves dance» og «Mother»

Enig? Hør plata på Spotify

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus