Noe gammelt, men best nytt

Sturla Eide innfrir på ny plate etter den fantastiske debuten «Murru».

Saken oppdateres.

Felespiller Sturla Eide var i 2009 årets fylkeskunstner i Sør-Trøndelag, og «Triller» er oppfølgeren til solodebuten «Murru» fra 2007. Med seg på «Triller» har han gitarist Øystein Sandbukt, Ronny Kjøsen på trøorgel, trekkspill og piano og Lasse Sörlin på bosouki og viola d'amore.



Eide har i løpet av det siste året jobbet med noe han kaller en verktøykasse for improvisasjon i folkemusikken. Den tar han i bruk på «Triller», som åpner med den altfor korte tittellåta «Triller» på 43 sekunder. Her kunne godt Eide vist fram flere triller, for overgangen til den livate «Vildring» blir rett og slett for brå til at tittelsporet kan nytes fullt ut. Verktøykassa kommer til sin fulle rett i «Safari», der avslutningen er et fyrverki av improvisasjon i bluegrassens verden.



Sturla Eide spiller i tradisjon fra Trøndelag, men han er også en dyktig komponist. De beste låtene på plata er det Eide som står bak. Selv om det ikke er noen tvil om at det er folkemusikk rotfesta langt inni den norske fjellheimen, dukker andre inspirasjonskilder opp. «Håvard & Hanuma» åpner som en Blåmann Blåmann-låt i beste Odd Nordstoga-stil, men får dansefoten til å gå og overrasker både med balkantoner og country/blues-gitar.



«Triller» står i samme stil som «Murru», bortsett fra at det er mindre solospill på denne plata. Eide er veldig inderlig i uttrykket, både på vare og snertne toner. Han har et driv i spillet som det er vanskelig å ikke la seg engasjere av. Det funker også på plate, selv om det utvilsomt kommer til sin fulle rett live. Men innimellom blir det noe traust og kjedelig over det tidvise ompaompa-akkompagnementet. Verken «Tovassvalsen» eller siste halvdel av «Kaffestuggu» klarer å engasjere. På «Vindrose» og «Safari» er derimot samspillet uunnværlig.



HØYDEPUNKT: «Turen til Paris» og «Safari».

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?