forsiden

Saftig og spontant

  •   Anmeldt av Trygve Lundemo

Saftig og spontant

Elephant 9 følger opp sin svært vellykkede debut med sprelsk musikk i grenselandet mellom rock og jazz.

0

WALK THE NILE

  •   Anmeldt av Trygve Lundemo

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Hans beste album på mange år

Helkommersiell, men herlig potent popmusikk etter mange års sjarmtørke fra Mr. Williams.

Disse låtene fester seg fort og godt

Sprikende elementer går forbausende naturlig i lag på One Track Minds' debut.

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars!

Cohen på sitt aller beste

Mørk, mystisk og hypnotiserende

Tre kronor på kvart stang

På vei til graven har Kent lite mer å by på enn maskinpresset tristesse.

«Vil nok få både Elvis og Townes til å nikke der oppe»

Svært få tolker Townes van Zandt bedre enn konsertaktuelle Paal Flaata.

Stålkontroll på Bjella

Den vanskelige fjerdeplata er flott den og, fra Bjella.

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Elephant 9 fikk internasjonalt rykte på seg som et strålende band i grenselandet mellom rock og jazz da de utga sin første cd for to år siden. De skuffer ikke på sitt album nummer to heller.

Synth-maestro Ståle Storløkken er det helt sentrale medlemmet i denne trioen. Trommeslager Torstein Lofthus og bassist Nikolai Hængsle Eilertsen gjør en utmerket jobb med å skape groove og trøkk – men Storløkken får god plass til å briljere, både på Hammond-orgel, elektrisk piano og et utvalg synthesizere.

Han skaper en utrolig lydverden og rår over et så mangfoldig lydbilde at det aldri blir ensformig, selv om han ligger langt framme i lydbildet nesten hele veien. Elephant 9 veksler mellom stødige rytmer som nærmer seg prog-rock og løsere klangflater som krydres med sprelske innfall og elementer av støy.

Alt er innspilt live i studio, slik at musikken får et spontant og røft preg. Lydbildet er organisk og varmt og har mye til felles med den saftige sounden som preget mye jazz-rock og prog-rock i årene rundt 1970, samtidig som musikken har et dagsaktuelt uttrykk.

Høydepunkter: «Fugl fønix» og «Habanera rocket»





Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus