forsiden

Stians dobbeltseier

Stians dobbeltseier

To suverene bevis på hvorfor Stian Westerhus er en av landets aller mest kompromissløse og spennende musikere.

5

HALF NELSON COURTSHIP / PITCH BLACK STAR SPANGLED

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Hans beste album på mange år

Helkommersiell, men herlig potent popmusikk etter mange års sjarmtørke fra Mr. Williams.

Disse låtene fester seg fort og godt

Sprikende elementer går forbausende naturlig i lag på One Track Minds' debut.

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars!

Cohen på sitt aller beste

Mørk, mystisk og hypnotiserende

Tre kronor på kvart stang

På vei til graven har Kent lite mer å by på enn maskinpresset tristesse.

«Vil nok få både Elvis og Townes til å nikke der oppe»

Svært få tolker Townes van Zandt bedre enn konsertaktuelle Paal Flaata.

Stålkontroll på Bjella

Den vanskelige fjerdeplata er flott den og, fra Bjella.

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Gitaristen fra Steinkjer er ikke bare fryktelig produktiv, han kan heller ikke beskyldes for å kjøre et trygt løp. Kall ham gjerne tverr som insisterer å gi ut vrien musikk langt ute i ytterkanten av det musikalske spekteret når han har smakt på det mer eller mindre søte rockelivet både gjennom New Violators og Jaga Jazzist – men når vi hører plater som disse to, skjønner jeg at han må følge sin visjon til ytterpunktet.

Med seg i trioen Puma har han Øystein Moen på keyboard og elektronikk og Gard Nilssen på trommer, og «Half Nelson Courtship» låter langt fra så brutalt og trassig som samarbeidsprosjektet de hadde med Lasse Marhaug fra i fjor. Mindre aggressiv enn forgjenger «Discotheque Bitpunching» er den også, og den har en helt annen ro enn Westerhus' mer maniske, rockbeslektede prosjekt Monolithic og Bladed.

Men for all del, det er kompromissløst nok dette også. Den improviserende liveutgaven av King Crimson tidlig på 70-tallet nevnes som referanse. Den er ikke på viddene, selv om Puma moderniserer uttrykket og spisser det betraktelig. Dette er seigtflytende improvisasjonsmusikk med skarpe kanter importert fra rock og elektronika, med finstemt bruk av melodiske elementer, dynamikk og energirush. Sammenligninger med Supersilent er også nærliggende, i så fall er Puma nærmere Supersilents mer ekstatiske liveuttrykk enn som plateband. Albumet inneholder stor variasjon over en oppløftende grunnstemning, fra et sydende og illevarslende crescendo i tittelsporet til stor klump i halsen under den mektige avslutningen «Hachioji Silk Blues».









Strikken tøyes ytterligere på Westerhus' andre soloalbum, der tittelen kanskje kan gi en forventning av en bekmørk og pervers forvrenging av den amerikanske musikkarven. Men det er ikke det vi får. I stedet trer plata heller fram som en dekonstruksjon av Hendrix-arven og gitarhelt-myten – noe de fleste av Westerhus' utgivelser har til felles i større eller mindre grad. Her blir våre forventninger om hva en gitar og en gitarist kan og har lov til å låte som, utfordret gjennom en tre kvarters lydstrøm som truer og hytter, trøster og kjæler.

Når en vet at plata er innspilt i et uisolert studio da vinteren var på sitt kaldeste, kan en i møte med denne musikken levende se for seg Westerhus nærmest som et vekselvarmt reptil, krumbøyd over gitaren og boksene sine, bevegelsene trege og omstendelige – men uhyre vaktsomme og kontrollerte. Musikken brer seg utover på vide, øde flater – minimalistisk og kald hinter den mer mot en sober «arktisk» estetikk enn det amerikanske.

På tittelsporet, som troner suverent midtveis på plata, er det som om han våkner sakte til liv, kryper ut fra skjulestedet og blotter rovdyrtennene. Støyen begynner å slå inn i grusomme kaskader, og «Music For Leaving» er akkurat det du trenger for å få utholdende popdrops til å forlate festen. Vi som er igjen blir servert melodisk nervemedisin på de to avsluttende låtene, der han ved hjelp av bue (?) gir musikken en tradisjonsforankret og nesten sakral karakter som gjør at vi kan vende hjem med fred i sjelen.

«Pitch Black Star Spangled» er blitt den marginalt beste utgivelsen av disse to, et utfordrende men uhyre spennende stykke musikk som sender oss ned i dypeste mørke og opp igjen mot noe vakkert der langt over skyene.





HØYDEPUNKT: «Hachioji Silk Blues» (Puma) og «Pitch Black Star Spangled» (Stian Westerhus)

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus