forsiden

Stians dobbeltseier

Stians dobbeltseier

To suverene bevis på hvorfor Stian Westerhus er en av landets aller mest kompromissløse og spennende musikere.

5

HALF NELSON COURTSHIP / PITCH BLACK STAR SPANGLED

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Et pastellfarget 80-tallsteppe

Drømmen om 80-tallet er blitt god musikk fra St. Niklas.

«Kris Kristoffersons konsert i Olavshallen onsdag ble trist av helt feil årsak»

Sangene hans er fantastiske, stemmen holder brukbart, men Kris Kristoffersons konsert i Olavshallen onsdag ble trist av helt feil årsak.

Verdt ventetiden

Frank Oceans etterlengtede album vil trenge tid og luft, men føles inntil videre som et mesterverk.

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Gitaristen fra Steinkjer er ikke bare fryktelig produktiv, han kan heller ikke beskyldes for å kjøre et trygt løp. Kall ham gjerne tverr som insisterer å gi ut vrien musikk langt ute i ytterkanten av det musikalske spekteret når han har smakt på det mer eller mindre søte rockelivet både gjennom New Violators og Jaga Jazzist – men når vi hører plater som disse to, skjønner jeg at han må følge sin visjon til ytterpunktet.

Med seg i trioen Puma har han Øystein Moen på keyboard og elektronikk og Gard Nilssen på trommer, og «Half Nelson Courtship» låter langt fra så brutalt og trassig som samarbeidsprosjektet de hadde med Lasse Marhaug fra i fjor. Mindre aggressiv enn forgjenger «Discotheque Bitpunching» er den også, og den har en helt annen ro enn Westerhus' mer maniske, rockbeslektede prosjekt Monolithic og Bladed.

Men for all del, det er kompromissløst nok dette også. Den improviserende liveutgaven av King Crimson tidlig på 70-tallet nevnes som referanse. Den er ikke på viddene, selv om Puma moderniserer uttrykket og spisser det betraktelig. Dette er seigtflytende improvisasjonsmusikk med skarpe kanter importert fra rock og elektronika, med finstemt bruk av melodiske elementer, dynamikk og energirush. Sammenligninger med Supersilent er også nærliggende, i så fall er Puma nærmere Supersilents mer ekstatiske liveuttrykk enn som plateband. Albumet inneholder stor variasjon over en oppløftende grunnstemning, fra et sydende og illevarslende crescendo i tittelsporet til stor klump i halsen under den mektige avslutningen «Hachioji Silk Blues».









Strikken tøyes ytterligere på Westerhus' andre soloalbum, der tittelen kanskje kan gi en forventning av en bekmørk og pervers forvrenging av den amerikanske musikkarven. Men det er ikke det vi får. I stedet trer plata heller fram som en dekonstruksjon av Hendrix-arven og gitarhelt-myten – noe de fleste av Westerhus' utgivelser har til felles i større eller mindre grad. Her blir våre forventninger om hva en gitar og en gitarist kan og har lov til å låte som, utfordret gjennom en tre kvarters lydstrøm som truer og hytter, trøster og kjæler.

Når en vet at plata er innspilt i et uisolert studio da vinteren var på sitt kaldeste, kan en i møte med denne musikken levende se for seg Westerhus nærmest som et vekselvarmt reptil, krumbøyd over gitaren og boksene sine, bevegelsene trege og omstendelige – men uhyre vaktsomme og kontrollerte. Musikken brer seg utover på vide, øde flater – minimalistisk og kald hinter den mer mot en sober «arktisk» estetikk enn det amerikanske.

På tittelsporet, som troner suverent midtveis på plata, er det som om han våkner sakte til liv, kryper ut fra skjulestedet og blotter rovdyrtennene. Støyen begynner å slå inn i grusomme kaskader, og «Music For Leaving» er akkurat det du trenger for å få utholdende popdrops til å forlate festen. Vi som er igjen blir servert melodisk nervemedisin på de to avsluttende låtene, der han ved hjelp av bue (?) gir musikken en tradisjonsforankret og nesten sakral karakter som gjør at vi kan vende hjem med fred i sjelen.

«Pitch Black Star Spangled» er blitt den marginalt beste utgivelsen av disse to, et utfordrende men uhyre spennende stykke musikk som sender oss ned i dypeste mørke og opp igjen mot noe vakkert der langt over skyene.





HØYDEPUNKT: «Hachioji Silk Blues» (Puma) og «Pitch Black Star Spangled» (Stian Westerhus)

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus