Gå til mobilutgaven
forsiden

Mykt og supervakkert

Mykt og supervakkert

Mer lavmælt enn før, minst liker supert på gruppas mest varsomme utgivelse til nå.

Lettlikt hekseprosess

Det låter litt som tiden har stått stille når Radiohead bryter fem års stillhet.

Trygt om tilhørighet

Ettertenksomhet og god kjemi, men litt forutsigbart.

Aldri tatt av vinden

Formularrock av beste merke.

De er fortsatt umulig å sette i bås

Trioen Moskus kan høres ut som et stort orkester - og de står aldri stille.

Ikke bare bambus

Med Panda Panda lever gitar-indien i beste velgående Trondheim.

Rakettforskning

Oppslukende langlytting fra Black Moon Circle.

Syrlige saker

Beyoncés nye album starter som et karakterdrap på Jay Z, ender i tilgivelse og åpner for tusen tolkninger på veien.

Det stemte ikke helt for Thompson

Bra mann, bra gitarist, bra band –men det stemte likevel ikke helt for Chris Thompson lørdag kveld.

Enn om noen hadde tenkt smart?

Forlaget startet som en sekt og endte som Norges viktigste. Plateselskapet startet som en folkelig suksess og endte med konkurs.

Fulltreffer fra Levi

Slekt skal følge slekters twang, og kronikøren vi trenger er Levi Henriksen i sitt beste plateprosjekt.

Siden starten i 1997 har Supersilent vokst til å bli et internasjonalt navn på impro-scenen, med kompromissløse, uforutsigbare album som alltid overrasker i spennet mellom jazz, elektronika og impro. Forgjengeren «9» var deres første som trio uten trommis Jarle Vespestad, spilt inn på tre hammondorgler på Henie Onstad Kunstsenter. Nå har de vært i Rainbow Studios sammen med Jan Erik Kongshaug og laget en mer tradisjonell Supersilent-plate som låter alt annet enn det.

«10» preges av at Ståle Storløkken har tatt plass bak pianoet og at Arve Henriksen er mer lyrisk enn noen gang. Sammen med Helge Stens buldrende, men lavmælte lydtepper gir det en meditativ og abstraktvakker plate som riktignok krever konsentrasjon, men som likevel ikke føles spesielt vanskelig tilgjengelig. Ofte flyter låtene av gårde uten noen bestemt puls, med motiver som utvikles og gjentas, som på sporet «10.9». Eller så ligger pulsen i pianospillet, som på «10.3» og «10.4», og får låtene til høres mer gjennomkomponerte ut enn før.

Oftere enn før er alle lydene på platen fine i seg selv, samtidig som materialet har tilstrekkelig spenning i seg til at «10» blirbare en behagelig lytteopplevelse.

Høydepunkt: «10.4» og «10.9»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Regler for debatt her på adressa.no:

  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere meddebattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger godtas ikke.
  • Adresseavisen har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på adressa.no.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.

Innlegg som bryter med våre grunnregler, blir ikke publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke overholder reglene.

comments powered by Disqus