forsiden

Mykt og supervakkert

Mykt og supervakkert

Mer lavmælt enn før, minst liker supert på gruppas mest varsomme utgivelse til nå.

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Et pastellfarget 80-tallsteppe

Drømmen om 80-tallet er blitt god musikk fra St. Niklas.

«Kris Kristoffersons konsert i Olavshallen onsdag ble trist av helt feil årsak»

Sangene hans er fantastiske, stemmen holder brukbart, men Kris Kristoffersons konsert i Olavshallen onsdag ble trist av helt feil årsak.

Verdt ventetiden

Frank Oceans etterlengtede album vil trenge tid og luft, men føles inntil videre som et mesterverk.

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Siden starten i 1997 har Supersilent vokst til å bli et internasjonalt navn på impro-scenen, med kompromissløse, uforutsigbare album som alltid overrasker i spennet mellom jazz, elektronika og impro. Forgjengeren «9» var deres første som trio uten trommis Jarle Vespestad, spilt inn på tre hammondorgler på Henie Onstad Kunstsenter. Nå har de vært i Rainbow Studios sammen med Jan Erik Kongshaug og laget en mer tradisjonell Supersilent-plate som låter alt annet enn det.

«10» preges av at Ståle Storløkken har tatt plass bak pianoet og at Arve Henriksen er mer lyrisk enn noen gang. Sammen med Helge Stens buldrende, men lavmælte lydtepper gir det en meditativ og abstraktvakker plate som riktignok krever konsentrasjon, men som likevel ikke føles spesielt vanskelig tilgjengelig. Ofte flyter låtene av gårde uten noen bestemt puls, med motiver som utvikles og gjentas, som på sporet «10.9». Eller så ligger pulsen i pianospillet, som på «10.3» og «10.4», og får låtene til høres mer gjennomkomponerte ut enn før.

Oftere enn før er alle lydene på platen fine i seg selv, samtidig som materialet har tilstrekkelig spenning i seg til at «10» blir bare en behagelig lytteopplevelse.

Høydepunkt: «10.4» og «10.9»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus