forsiden

Mykt og supervakkert

Mykt og supervakkert

Mer lavmælt enn før, minst liker supert på gruppas mest varsomme utgivelse til nå.

Harley har aldri vært bedre

Stemningen i salen ble stadig mer elektrisk i løpet av den to og halv time lange akustiske konserten med Steve Harley.

En mesterlig romodyssé

Overveldende karrierebeste fra Soup.

22 inviterer deg inn

22 sender ballen tilbake til lytteren på comebacket – og selv om den ikke er ferdigscoret, ligner den mer på en kompispasning.

Bekmørke overtoner

Gledesløsheten får fascinerende musikalsk uttrykk på Kristoffer Los tredje soloplate.

Musikk å le og bli rørt av

Fargesprakende og uærbødig bestillingsverk. Åpenbart gøy å lage, like gøy å høre.

Siden starten i 1997 har Supersilent vokst til å bli et internasjonalt navn på impro-scenen, med kompromissløse, uforutsigbare album som alltid overrasker i spennet mellom jazz, elektronika og impro. Forgjengeren «9» var deres første som trio uten trommis Jarle Vespestad, spilt inn på tre hammondorgler på Henie Onstad Kunstsenter. Nå har de vært i Rainbow Studios sammen med Jan Erik Kongshaug og laget en mer tradisjonell Supersilent-plate som låter alt annet enn det.

«10» preges av at Ståle Storløkken har tatt plass bak pianoet og at Arve Henriksen er mer lyrisk enn noen gang. Sammen med Helge Stens buldrende, men lavmælte lydtepper gir det en meditativ og abstraktvakker plate som riktignok krever konsentrasjon, men som likevel ikke føles spesielt vanskelig tilgjengelig. Ofte flyter låtene av gårde uten noen bestemt puls, med motiver som utvikles og gjentas, som på sporet «10.9». Eller så ligger pulsen i pianospillet, som på «10.3» og «10.4», og får låtene til høres mer gjennomkomponerte ut enn før.

Oftere enn før er alle lydene på platen fine i seg selv, samtidig som materialet har tilstrekkelig spenning i seg til at «10» blir bare en behagelig lytteopplevelse.

Høydepunkt: «10.4» og «10.9»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema: