Siden starten i 1991 har Enslaved gang på gang vist vilje og evne til å fornye en sjanger som fort kunne blitt for rigid for sitt eget beste. Med sine ti album har de vist en konstant utvikling, med en uventet formtopp de siste årene. Det har sikret dem tre Spellemannspriser for alle de tre foregående albumene.
«Axioma Ethica Odini» bør gi dem en fjerde.
Her tar de opp tråden fra «Vertebrae», med en kjerne der det progressive og det aggressive drives fram i et dynamisk samspill. For først og fremst er dette en utrolig groovy rockeplate, med en klar og innbydende produksjon og med sterke låter som plasserer dem helt i front innen sin sjanger.
Bortsett fra Grutle Kjellsons onde vokal, er det lite som ligner på ekstremmetall på åpningssporet «Ethica Odini». Låta høres ut som et blaff fra 90-tallet og er gruppa på sitt mest tilgjengelige. Men det låter ikke ufarlig av den grunn. Også den påfølgende «Raidho» har denne tilgjengeligheten, uten at det skal brukes mot dem.
Men vi finner også skarpere kanter. «Waruun» starter seigt, tungt og deilig, helt til gitaristene Arve Isdal og Ivar Bjørnson bretter opp ermene og trommis Cato Bekkevold pisker i gang maskineriet. Eller «The Beacon», som er det nærmeste Enslaved kommer svartmetall av den gamle skole.
Det poetiske støy-eposet «Axioma» og «Night-sight» er låtene som skiller seg sterkest ut. Sistnevnte med rene gitarer og en intro og mellomspill mer beslektet med klassisk progrock enn svartmetall. Men smakfullt og elegant løst som alltid.
Også i andre sammenhenger har Enslaved vist seg mottakelig for nye impulser. Jeg har fortsatt prosjektet Trinacria friskt i minne, bestillingsverket der krefter fra Enslaved slo seg sammen med støy/improvisasjonsgruppa Fe-Mail. Konserten på Kammermusikkfestivalen i 2007 var ikke minst en påminner om hvor mye uforløst potensial som ligger i samspillet mellom metall og andre sjangere.
Litt av den bredden er mulig å spore her.
«Axioma Ethica Odini» viser et band som ikke er redd for å eksperimentere. I det ene øyeblikket bretter de ut mørke, vakre landskap, i det neste er de huggende råe og truende. Når en plate er tuftet på så godt musikalsk håndverk som dette, så får det heller være at den norrøne tilknytningen i tekstene går under min radar.
Høydepunkt: «Giants», «Ethica Odini» og «Night-Sight»
