forsiden

Mektig skyggespill

  •   KAI KRISTIANSEN

Mektig skyggespill

Storslått, svart metall. Like udefinerbart og fengslende som det er mørkt og vakkert.

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Hans beste album på mange år

Helkommersiell, men herlig potent popmusikk etter mange års sjarmtørke fra Mr. Williams.

Disse låtene fester seg fort og godt

Sprikende elementer går forbausende naturlig i lag på One Track Minds' debut.

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars

Tre ganger tre hurra for tre ganger Lars!

Cohen på sitt aller beste

Mørk, mystisk og hypnotiserende

Tre kronor på kvart stang

På vei til graven har Kent lite mer å by på enn maskinpresset tristesse.

«Vil nok få både Elvis og Townes til å nikke der oppe»

Svært få tolker Townes van Zandt bedre enn konsertaktuelle Paal Flaata.

Stålkontroll på Bjella

Den vanskelige fjerdeplata er flott den og, fra Bjella.

Gløder av inderlighet

Ida Jenshus på langhelg i Trøndelag

Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand

Men Ulf Risnes kan godt gi oss mer motstand.

Siden starten i 1991 har Enslaved gang på gang vist vilje og evne til å fornye en sjanger som fort kunne blitt for rigid for sitt eget beste. Med sine ti album har de vist en konstant utvikling, med en uventet formtopp de siste årene. Det har sikret dem tre Spellemannspriser for alle de tre foregående albumene.

«Axioma Ethica Odini» bør gi dem en fjerde.

Her tar de opp tråden fra «Vertebrae», med en kjerne der det progressive og det aggressive drives fram i et dynamisk samspill. For først og fremst er dette en utrolig groovy rockeplate, med en klar og innbydende produksjon og med sterke låter som plasserer dem helt i front innen sin sjanger.

Bortsett fra Grutle Kjellsons onde vokal, er det lite som ligner på ekstremmetall på åpningssporet «Ethica Odini». Låta høres ut som et blaff fra 90-tallet og er gruppa på sitt mest tilgjengelige. Men det låter ikke ufarlig av den grunn. Også den påfølgende «Raidho» har denne tilgjengeligheten, uten at det skal brukes mot dem.

Men vi finner også skarpere kanter. «Waruun» starter seigt, tungt og deilig, helt til gitaristene Arve Isdal og Ivar Bjørnson bretter opp ermene og trommis Cato Bekkevold pisker i gang maskineriet. Eller «The Beacon», som er det nærmeste Enslaved kommer svartmetall av den gamle skole.

Det poetiske støy-eposet «Axioma» og «Night-sight» er låtene som skiller seg sterkest ut. Sistnevnte med rene gitarer og en intro og mellomspill mer beslektet med klassisk progrock enn svartmetall. Men smakfullt og elegant løst som alltid.

Også i andre sammenhenger har Enslaved vist seg mottakelig for nye impulser. Jeg har fortsatt prosjektet Trinacria friskt i minne, bestillingsverket der krefter fra Enslaved slo seg sammen med støy/improvisasjonsgruppa Fe-Mail. Konserten på Kammermusikkfestivalen i 2007 var ikke minst en påminner om hvor mye uforløst potensial som ligger i samspillet mellom metall og andre sjangere.

Litt av den bredden er mulig å spore her.

«Axioma Ethica Odini» viser et band som ikke er redd for å eksperimentere. I det ene øyeblikket bretter de ut mørke, vakre landskap, i det neste er de huggende råe og truende. Når en plate er tuftet på så godt musikalsk håndverk som dette, så får det heller være at den norrøne tilknytningen i tekstene går under min radar.

Høydepunkt: «Giants», «Ethica Odini» og «Night-Sight»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus