forsiden

Slagkraftig debut

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Slagkraftig debut

Kari Harneshaug får mye ut av få virkemidler på oppsiktsvekkende førsteplate.

5

EARLY MORNING MEMORIES

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Bekmørke overtoner

Gledesløsheten får fascinerende musikalsk uttrykk på Kristoffer Los tredje soloplate.

Musikk å le og bli rørt av

Fargesprakende og uærbødig bestillingsverk. Åpenbart gøy å lage, like gøy å høre.

Samme gamle

Brutal Kuk er tilbake, og deres tidsbilde fra 2016 er ikke lystelig lytting.

Mer enn en sidemann

Sympatisk plate fra tidligere kineser Baard Slagsvold, et sted midt mellom musikkskole og livets harde skole.

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

Album

Kari Harneshaug:

EARLY MORNING MEMORIES





Det går lang tid mellom hver gang det skrives så fengende masteroppgaver som sunnmøring Kari Harneshaugs «Early Morning Memories» – albumet som er en del av en grad i musikkvitenskap ved NTNU.





Førstesporet «Don’t Walk Upon My Ground», er riffrock som nikker til både Stooges og Led Zeppelin. Låta drives fram av el-gitar og enkle, effektive trommer som er akkurat passe bakpå. Harneshaugs vokal er overstyrt, samtidig som den er dempet og uten store fakter. Et særtrekk er en svært bokstavtro uttale av o-lyden, som kan minne om stilen til Warhol-protesjeen Nico, eller Harneshaugs samfylking Ingrid Helene Håvik i HighasaKite.





Harneshaug forstår at intensitet ikke er det samme som antall instrumenter og lydnivå. I stedet for å fylle alle frekvensene i spekteret med flest mulig desibel, bruker hun enkle virkemidler som tamburin, rytmeegg og koring når låtene skal bygges opp til sine klimaks. Og det gjør de, sakte og suggererende.





Den romslige produksjonen krever mye av låtmaterialet. Selv om man kunne bedt om litt mer variasjon, har Harneshaug gjort en imponerende jobb også her. Alt fra riffrock til stevlignende vokalmelodier støttet opp av krautrocktrommer, finnes mellom rillene på plata, som må være en av årets beste debuter i Midt-Norge.









Høydepunkt: «For What»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema: