Gå til mobilutgaven
forsiden

Slagkraftig debut

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Slagkraftig debut

Kari Harneshaug får mye ut av få virkemidler på oppsiktsvekkende førsteplate.

5

EARLY MORNING MEMORIES

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Smørblid Elton John vant publikum

En smørblid Elton John trasket rundt på scenen, og sang sine høyest elskede låter på fremragende vis - og hvem kan argumentere mot sånt?

Tidvis magisk med Sundfør

Sundfør er en fantastisk artist, hovedscenen på Steinkjerfestivalen en nydelig arena. Men det ble likevel ikke hundre prosent klaff under konserten til fredagens hovedartist.

Gode, gamle Ulf

Ulf Risnes er til å kjenne igjen, på flott og litt irriterende.

Steinkjer koste seg i selskap med en av popens fineste låtskrivere

Visst var det hyggelig da Steinkjerfestivalens første internasjonale navn satte standarden for helgen med en imponerende rekke 70-tallshits i et imponerende sommervær.

«Samlet på ett brett er høydepunktene formidable»

Samleplate som løfter fram kvalitetene fra de siste årene i Åges karriere.

Dylan blir gammel med verdighet

Dylan er fortsatt på Sinatra-kjøret. Han synger godt, og det er fint å høre på, men også vemodig.

Vekkelsesmøte

Gospelskive med banning fra Chicagos stjerneskudd Chance The Rapper.

Se hva vår anmelder mener om Astrid S' debut-EP

Elektropop med oppdrift på Astrid S' debut-EP.

På samme dag for 50 år siden kom disse to mesterverkene ut. Vi har anmeldt dem på ny

På samme dag, 16. mai 1966, utkom to lp-er som fortsatt rangeres blant rockens viktigste album.Vi ba to av våre musikkmedarbeidere anmelde «Blonde On Blonde» og «Pet Sounds» som om de for 50 år siden satt og hørte albumene for første gang.

Album

Kari Harneshaug:

EARLY MORNING MEMORIES





Det går lang tid mellom hver gang det skrives så fengende masteroppgaver som sunnmøring Kari Harneshaugs «Early Morning Memories» – albumet som er en del av en grad i musikkvitenskap ved NTNU.





Førstesporet «Don’t Walk Upon My Ground», er riffrock som nikker til både Stooges og Led Zeppelin. Låta drives fram av el-gitar og enkle, effektive trommer som er akkurat passe bakpå. Harneshaugs vokal er overstyrt, samtidig som den er dempet og uten store fakter. Et særtrekk er en svært bokstavtro uttale av o-lyden, som kan minne om stilen til Warhol-protesjeen Nico, eller Harneshaugs samfylking Ingrid Helene Håvik i HighasaKite.





Harneshaug forstår at intensitet ikke er det samme som antall instrumenter og lydnivå. I stedet for å fylle alle frekvensene i spekteret med flest mulig desibel, bruker hun enkle virkemidler som tamburin, rytmeegg og koring når låtene skal bygges opp til sine klimaks. Og det gjør de, sakte og suggererende.





Den romslige produksjonen krever mye av låtmaterialet. Selv om man kunne bedt om litt mer variasjon, har Harneshaug gjort en imponerende jobb også her. Alt fra riffrock til stevlignende vokalmelodier støttet opp av krautrocktrommer, finnes mellom rillene på plata, som må være en av årets beste debuter i Midt-Norge.









Høydepunkt: «For What»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus