Gå til mobilutgaven
forsiden

Slagkraftig debut

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Slagkraftig debut

Kari Harneshaug får mye ut av få virkemidler på oppsiktsvekkende førsteplate.

5

EARLY MORNING MEMORIES

(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Verdt ventetiden

Frank Oceans etterlengtede album vil trenge tid og luft, men føles inntil videre som et mesterverk.

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Pstereo:

En sann personlighet

Ary er ikke ferdig utviklet, men Pstereo-konserten fanget et duggfriskt øyeblikk i en artists karriere.

Tinte opp til slutt

Selv på det jevne glimter Van Morrison til ofte nok til at vi skjønner hvorfor vi elsker ham.

Tom Jones er litt av en kis

En vital ringrev overrasket de fleste med en konsert preget av kvalitet og energi.

Patti slo til i kirka

Inderligheten fra en sann artist kombinert med sleipheten fra en dreven entertainer kan ikke slå feil.

Album

Kari Harneshaug:

EARLY MORNING MEMORIES





Det går lang tid mellom hver gang det skrives så fengende masteroppgaver som sunnmøring Kari Harneshaugs «Early Morning Memories» – albumet som er en del av en grad i musikkvitenskap ved NTNU.





Førstesporet «Don’t Walk Upon My Ground», er riffrock som nikker til både Stooges og Led Zeppelin. Låta drives fram av el-gitar og enkle, effektive trommer som er akkurat passe bakpå. Harneshaugs vokal er overstyrt, samtidig som den er dempet og uten store fakter. Et særtrekk er en svært bokstavtro uttale av o-lyden, som kan minne om stilen til Warhol-protesjeen Nico, eller Harneshaugs samfylking Ingrid Helene Håvik i HighasaKite.





Harneshaug forstår at intensitet ikke er det samme som antall instrumenter og lydnivå. I stedet for å fylle alle frekvensene i spekteret med flest mulig desibel, bruker hun enkle virkemidler som tamburin, rytmeegg og koring når låtene skal bygges opp til sine klimaks. Og det gjør de, sakte og suggererende.





Den romslige produksjonen krever mye av låtmaterialet. Selv om man kunne bedt om litt mer variasjon, har Harneshaug gjort en imponerende jobb også her. Alt fra riffrock til stevlignende vokalmelodier støttet opp av krautrocktrommer, finnes mellom rillene på plata, som må være en av årets beste debuter i Midt-Norge.









Høydepunkt: «For What»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus