Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Sjelløs synthpop

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

Sjelløs synthpop

For mange svulstige syntharrangementer preger Morten Harkets første soloalbum.

Med inderlig hilsen

Engasjementet ligger tykt utenpå «Fant Fram». Underveis blir likevel Marthe Valle litt for bokstavelig.

Praktfullt lagspill

Team Me innfrir forventingene til andrealbumet med et majestetisk, ljomende brak.

Grandiløst

På sitt siste album er Ariana Grande mest interessant i samarbeid med andre.

Sjarmerende, Isac

Skandinavias svar på Justin Bieber.

3

OUT OF MY HANDS

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

(Foto: Universal)

Foto: Universal

Album
Morten Harket:
OUT OF MY HANDS



Det er grunn til å ha store forhåpninger når Morten Harket gir ut sin første soloplate etter a-ha. Dessverre byr den på få overraskelser. Åpningslåta er kanskje den største av dem, en cover av Espen Linds «Scared of Heights» fra 2008. Den kler Harket godt, og er popglede uten forbehold. Mens Lind har holdt seg på landjorda med ukulele og tuba i originalversjonen, lar Harket og produsent Erik Ljunggren låta sveve, og Harkets skjelvende falsett briljerer slik den alltid har gjort.

Likevel er jeg forundret over at Harket velger en coverlåt som starten på plata. Heldigvis er den mye bedre enn den engelske versjonen av Kents store hit «Kärleken väntar» fra 2002. «Burn Money Burn» er identisk med originalen, men mangler varmen og inderligheten Kent og vokalist Joakim Berg formidler den med.



Varme og inderlighet er mangelvare i «Out of My Hands». Plata svever mellom det svulstige og det kjedsommelige, og etter eks antall gjennomlyttinger har jeg fortsatt ingen sanger på hjernen, og verst av alt; jeg husker dem ikke en gang. Harkets følsomme vokal drukner nærmest i syntharrangementene. For all del; arrangementene er gode og produksjonen eksemplarisk, men det er nettopp det som gjør det så kjedelig.



Heldigvis avsluttes plata med det som også er tittellåta. Der formidler 52-åringen strofer som «I am not afraid to die» med en inderlighet man blir rørt av, før synthen igjen dukker opp og gjør det hele om til en flau klisje. Likevel er det noe der som jeg vil høre mer av. God pop trenger nemlig ikke å være sjelløs.





Høydepunkt: «When I Reached the Moon».

Vis kommentarer

Valget i Sverige

- Det har vært en fantastisk valgkamp

Jimmie Åkesson og hans innvandringsfiendtlige parti doblet oppslutningen.

Rumpeberøring og lysglimt

Se hva spøkelsesjegerne fikk festet til video- og lydopptakere på Hegra festning i sommer.