forsiden

Sjelløs synthpop

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

Sjelløs synthpop

For mange svulstige syntharrangementer preger Morten Harkets første soloalbum.

3

OUT OF MY HANDS

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

(Foto: Universal)

Foto: Universal

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

«Det mest imponerende dokumentasjonsprosjektet i norsk rockhistorie»

«Angels and Daemons at Play» er fortsatt ikke Motorpsychos beste album. Luksusutgaven tydeliggjør likevel at det kanskje var viktigere enn vi trodde.

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Album

Morten Harket:

OUT OF MY HANDS





Det er grunn til å ha store forhåpninger når Morten Harket gir ut sin første soloplate etter a-ha. Dessverre byr den på få overraskelser. Åpningslåta er kanskje den største av dem, en cover av Espen Linds «Scared of Heights» fra 2008. Den kler Harket godt, og er popglede uten forbehold. Mens Lind har holdt seg på landjorda med ukulele og tuba i originalversjonen, lar Harket og produsent Erik Ljunggren låta sveve, og Harkets skjelvende falsett briljerer slik den alltid har gjort.

Likevel er jeg forundret over at Harket velger en coverlåt som starten på plata. Heldigvis er den mye bedre enn den engelske versjonen av Kents store hit «Kärleken väntar» fra 2002. «Burn Money Burn» er identisk med originalen, men mangler varmen og inderligheten Kent og vokalist Joakim Berg formidler den med.





Varme og inderlighet er mangelvare i «Out of My Hands». Plata svever mellom det svulstige og det kjedsommelige, og etter eks antall gjennomlyttinger har jeg fortsatt ingen sanger på hjernen, og verst av alt; jeg husker dem ikke en gang. Harkets følsomme vokal drukner nærmest i syntharrangementene. For all del; arrangementene er gode og produksjonen eksemplarisk, men det er nettopp det som gjør det så kjedelig.





Heldigvis avsluttes plata med det som også er tittellåta. Der formidler 52-åringen strofer som «I am not afraid to die» med en inderlighet man blir rørt av, før synthen igjen dukker opp og gjør det hele om til en flau klisje. Likevel er det noe der som jeg vil høre mer av. God pop trenger nemlig ikke å være sjelløs.









Høydepunkt: «When I Reached the Moon».

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema: