Alle har sine fjortis-plater. Dette er den ene av mine to. 6. juni 1972 kom dette albumet ut for første gang, seks dager før jeg fylte 14 år.

Jeg hadde blitt vekket av singlen «Starman» på Radio Lux i ukene før, med de distinkte akustiske innledningsakkordene i moll. Albumet hadde ytterligere ti knallåter med Bowies affekterte vokal på topp, og med Mick Ronsons konsise gitar (og piano!) som den andre sentrale ingrediensen.

Gutter i tenårene skulle strengt tatt være opptatt av prog- eller hardrock i 1972. Jeg hadde allerede året før blitt «ødelagt» av Marc Bolans gjennombrudd med T. Rex på albumet «Electric Warrior». Mens jevnaldrende ikke syntes trommesoloer kunne bli lange nok, søkte jeg etter glamour og poprefrenger. De fant jeg hos Bowie, sammen med en forunderlig farlighet.

Hvem var han egentlig, var han mann eller kvinne, drev han med lek eller alvor? Jeg hadde mistanke om at svaret var «begge deler» på begge spørsmål. Bowie sang sanger om «beauty & decay» i en verden nær avgrunnen, samtidig var Ziggy Stardust et konseptalbum der tittelfiguren lignet veldig på min allerede gamle helt Marc Bolan – glamrockens far.

En kunne finne trekk fra Bowies kompis Bolan, men også fra andre inspirasjonkilder, spesielt Lou Reeds Velvet Underground og Iggy & The Stooges. En kan vanskelig tenke seg Bowie uten Reed, like lite som en kan tenke seg punken uten Bowie. Vi som ble hektet på Bowie i 1972 gikk tilbake til hans gamle helter og ble med videre inn i punken.

«Ziggy Stardust» var et veiskille; et nytt lydunivers, men også en konvensjonell samling poplåter. «Five Years», «Moonage Daydream», «Lady Stardust», «Rock'n'roll Suicide», ja jeg kunne nevnt alle elleve låtene.

Selve 40-årsutgaven på cd er remastret musikk, med det gamle omslaget. En dyrere utgave inneholder tre bonuskutt på en medhørende dvd, blant annet «Velvet Goldmine». Det lukter plateselskapsgrådighet, de låtene kunne vel vært med også på den enkle cd-en/vinylen. Men det er nå, som for 40 år siden, de originale elleve låtene det virkelig dreier seg om.

Ti dager etter «Ziggy Stardust» kom mitt andre fjortisalbum ut, «Roxy Music» med Roxy Music. Ziggy var som oppvarming å regne for det som foregikk på den plata, et sonisk og estetisk kvantesprang for popmusikk. Debuten til Roxy høres radikal ut den dag i dag, mens Ziggy er stadig like frisk, fengende og tidsaktuell, spilt på rett måten, «at maximum volume».

I årene som fulgte møtte jeg opp på enhver fest med fire album med Bowie/Roxy, i et som regel fåfengt forsøk på å utfordre slengbuksemafiaens faste repertoar av Deep Purple, Led Zeppelin, Jethro Tull og Pink Floyd. Det var en hard jobb, men noen måtte gjøre den.

Høydepunkt: «Rock'n'roll Suicide».