Forsmaken på det tredje albumet til Ida Jenshus er kanskje mer egnet til å skape forventninger til resten enn den helt store begeistringen i seg selv. Ved første møter er ikke «Someone to love» blant hennes mest umiddelbare, radiovennlige sanger.

Overgangen fra Håkon Gebhardt til Kåre Vestrheim som produsent er merkbar og kommer muligens bedre til sin rett over større flater. Jenshus blir ofte sammenlignet med Emmylou Harris. Sånn hørt er det platene hennes i Daniel Lanois-skolen hun nærmer seg her, med atmosfære og større, stemningsmalende lydlandskap snarere enn landlig countryrock.

I gitarlyd, vokal og bruk av tangenter viser «Someone To Love» en artist i ferd med å strekke seg, på vei mot et nytt sound. Sangen vokser etter hvert. Om den ikke er blant hennes aller sterkeste eller best profilerte, viser den kledelig vilje til fornyelse i utforskning av større musikalske landskap.