Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Mesterlig fra Stian Westerhus

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate. (Foto: Terje Visnes)

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate. Foto: Terje Visnes

Mesterlig fra Stian Westerhus

Gitaren høres ut som ei fele, på Westerhus' tredje soloplate.

Nesten for mye moro

En av verdens mest energiske og livsbejaende artister er i ferd med å bli et offer for sitt eget formular.

6

The matriarch and the wrong kind of flowers

Stian Westerhus

«Kept on Shoulders»

Stian Westerhus' tredje soloplate er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum, et rom med 20 sekunders naturlig etterklang, et hvelvformet rom fullstendig dekket av fresker som skildrer livet fra unnfangelse til død – og som holder en konstant temperatur på fem grader.

Westerhus' gitar låter sjelden som en gitar. Her behandler han den i stor grad som et strykeinstrument og nærmer seg lyden av feler og «naturinstrumentet» vindharpe. Fortsatt preget av den kompromissløse mangelen på ytre referanser, der han fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd i en stadig søkende utforskning av klang, tid og rom.

Men denne gangen i et uttrykk som tyder på et sterkere forhold til klassisk samtidsmusikk. Mausoleets akustikk gjør musikken mektig, og selv om begrepspar som «stygt eller pent» ikke finnes i Westerhus' musikalske vokabular, kjennes dette som hans mest åpne og tilgjengelige verk. Om noe låter musikken heller mildere og mer human enn på den tidvis konfliktsøkende og aggressive forgjengeren «Pitch Black Star Spangled».

Det er melodier med et jamrende særpreg, det er puls og det er en mesterlig utpenslet dramaturgi og utvikling. Delt inn i ni komposisjoner som i sin felles grunnstemning og -idé føles som én lang, i motsetning til forgjengeren som spilte mer på harde skifter. I mine ører blir det en unikt helhetlig og oppslukende lytteopplevelse. Hans trassige løsrivelsesprosess fra regler og strukturer har vært fascinerende i seg selv, men dette er lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.

Fortsatt har Westerhus' musikk sterkt preg av isolasjon over seg. Men i stedet for å stirre inn i munningen på ei hagle når du endelig finner fram, ser du nå ei dørmatte der det står «velkommen inn».

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus