Stian Westerhus' tredje soloplate er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum, et rom med 20 sekunders naturlig etterklang, et hvelvformet rom fullstendig dekket av fresker som skildrer livet fra unnfangelse til død – og som holder en konstant temperatur på fem grader.
Westerhus' gitar låter sjelden som en gitar. Her behandler han den i stor grad som et strykeinstrument og nærmer seg lyden av feler og «naturinstrumentet» vindharpe. Fortsatt preget av den kompromissløse mangelen på ytre referanser, der han fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd i en stadig søkende utforskning av klang, tid og rom.
Men denne gangen i et uttrykk som tyder på et sterkere forhold til klassisk samtidsmusikk. Mausoleets akustikk gjør musikken mektig, og selv om begrepspar som «stygt eller pent» ikke finnes i Westerhus' musikalske vokabular, kjennes dette som hans mest åpne og tilgjengelige verk. Om noe låter musikken heller mildere og mer human enn på den tidvis konfliktsøkende og aggressive forgjengeren «Pitch Black Star Spangled».
Det er melodier med et jamrende særpreg, det er puls og det er en mesterlig utpenslet dramaturgi og utvikling. Delt inn i ni komposisjoner som i sin felles grunnstemning og -idé føles som én lang, i motsetning til forgjengeren som spilte mer på harde skifter. I mine ører blir det en unikt helhetlig og oppslukende lytteopplevelse. Hans trassige løsrivelsesprosess fra regler og strukturer har vært fascinerende i seg selv, men dette er lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.
Fortsatt har Westerhus' musikk sterkt preg av isolasjon over seg. Men i stedet for å stirre inn i munningen på ei hagle når du endelig finner fram, ser du nå ei dørmatte der det står «velkommen inn».
