Gjennombruddet

CD: Smekkert, forfinet, melodiøst og elegant. Dette er Jim Stärks øyeblikk.

Saken oppdateres.

Tidlig på 70-tallet snakket noen forståsegpåere om «rockens

endelige sofistikasjon» da låtsnekrere som Carole King, James

Taylor og Din McLean dominerte popmusikken med elegante låter

formidlet i enkle med sofistikerte arrangementer - sammen med

musikalsk avansert popmusikk fra California. Rocken hadde gått en

lang vei på 15 år, og nå hadde den gått seg ferdig. Trodde noen

da.

Ganske snart skulle nye generasjoner snu rocken bort fra

snobbestadiet og tilbake til den grunnleggende aggresjonen, og

siden har det bølget både frem og tilbake. Men først i de aller

siste årene er det blitt virkelig populært å snakke positivt om

den softe California-popen fra 70-tallet.

Oslo-trioen Jim Stärk har etter hvert manøvrert seg midt i

smørøyet for softrock-bevegelsen, og etter kjempesuksess med

ep-en «Morning Songs» i fjor, kommer nå deres tredje album som er

gjennomført i California-popens formspråk.

Det er enkelt og stringent, absolutt ikke pålesset - alle

virkemidler (som forsiktig bruk av blås og stryk) er gjort med

klasse. Einar Stokke Fadnes har skrevet ti gode låter (iberegnet

hiten «Morning Song») og han synger både med klasse, troverdighet

og autoritet. Minner han ikke litt spesielt om Paul Simon?

Men ellers spriker assosiasjonene. Omtrent som Scissor Sisters

går på oppdagelsesreise i SITT 70-tall, går Jim Stark i sitt. Den

neste singlen, «Going Down That Lonely Road» kan for eksempel

rangere blant de fire-fem beste av Elton Johns pianoballader,

mens «Do It Right» kanskje har et litt mer irriterende preg av

nybakte konfirmanter som prøver å leke Steely Dan.

Undertegnede har høy terskel for å like moderne artister som

«nesten» er like bra som CSN, Eagles eller Fleetwood Mac, og jeg

kommer sikkert til å kjede meg om Jim Stärk fortsetter særlig

lenge i det sporet de er akkurat nå. Det kan lett bli for

kontrollert, for behersket, for overfladisk pyntelig.

Men denne cd-en er så gjennomført elegant og bra, bandet har så

åpenbart fullklapp på det de prøver på at det er umulig å ikke

bli engasjert, beveget og forført.

Dette er rett og slett en norsk popvinner våren 2005.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?