Debut med særpreg

CD: Sterk sang, gode melodier og lyrikk i verdensklasse gjør dette til en usedvanlig fin debut.

Saken oppdateres.

Det tar bare noen få takter før man hører at Kobert er en trio som gjør krav på sin egen plass i moderne norsk musikkliv. Ingrid Lodes distinkte og uttrykksfulle stemme, Daniel Buner Formos orgel og tangentspill og Erik Nylanders trommer er sydd så fint sammen at Kobert får en helt egen identitet. Emily Dickinsons dikt passer dessuten utmerket til Koberts vare og følsomme uttrykk.

Ikke slik å forstå at dette er myk og grei «rødvinsmusikk». Kobert, i likhet med Dickinsons dikt, har skarpe kanter og farlige undertoner som flere steder gir de ellers lavmælte låtene et nesten rocka driv. Andre steder utforsker trioen stillferdige lydbilder. Heldigvis fungerer dette som en understrekning av tekstenes og musikkens innhold og ikke som påfunn.

Det er ellers vanskelig å bruke tradisjonelle sjangerbetegnelser på dette bandet. Det er lett å høre at de har røtter i jazzen, men her er også elementer fra pop, rock og visesang som de bruker på sin egen måte.

Høydepunkt: «Heart» og «Don{rsquo}t Go»

(Foto: *)

Foto: *

§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?