Konsert

Steve Harley

Olavshallen, Lille sal  -torsdag kveld

70-tallshelten Steve Harley er blitt en norgesvenn, og også entrondheimsvenn. Han har alltid hatt en hengivent trøndersk publikum, og jegtror dette var min femte konsert med ham her i byen på knapt 25 år. Meget muligvar det også den beste konserten jeg har vært på med ham.

Det var ihvertfall den konserten med minst publikum, og denførste konserten med ham uten syforeningskakkel i bakgrunnen. Dette varsivilisert, tre på scenen, akustisk gitar, piano og fele og 4-500 publikummerei hvert sitt sete - lyttende til kjente og mindre kjente låter.

Det begynte litt nølende, noen mindre kjente låter, noenlydproblemer, litt sjenert publikum - og en Steve Harley merkbart uvant med åstå på en scene uten scenekant - med "publikum oppå seg".

Så dro han og bandet "The Best Years Of Our Lives",ingen kan som ham rime "tragisk" med "magisk", og konsertenkunne begynne for alvor. Han ertet publikum da de ikke hang seg på klassikeren"Judy Teen" ("den  var enhit i alle andre land i verden..."), ertet oss med alderen ( "jeg harhørt at alle uttaler byen Trondheim nå, at bare gamle folk sier Trondhjæm - såda må jeg vel si Trondhjæm her") - og så spilte han tre gnistrende godenyere låter på kjappen. Nydelige "The Coast Of Amalfi" gikk over ikveldens vokalprestasjon "Stranger Comes To Town" før han overrumpletmed Marc Bolan-hyllesten "The Lighthouse". Den kom så til de gradertil sin rett i denne besetningen, de kunne ha holdt på i dagevis for min del,ikke minst med fiolinbidragene til Harleys best innarbeidede medmusiker BarryWickens.

Men de hadde jo noen flere låter å by på, og en artist har littå by når han kan avslutte en konsert  medkvartetten "Mr. Soft", "Sebastian", "TumblingDown" og "(Come Up And See) Me Make Me Smile" De to midterstefungerte best i lange, smygende akustiske versjoner - de mer rockauptempo-låtene tapte litt på dette formatet.

Men det gjorde ikke så mye når Harley kompenserte så det holdt mellomlåtene. Han kunne kokettere med håpløs uttale av bynavnet Bodø, at han haddefått en sønn som ikke en gang en eneste gang har prøve å røyke hasj  - men slett ikke alt var fleip. Harley bødrett og slett på seg selv, også når han i følge eget utsagn fortalte denlengste historien noen sinne på en scene, om han år som ung gatemusikant iLondon. På ni måneder skrev han låtene til sine to første album, og gikk omtrentsammenhengende på LSD, noe som endte med en badtrip. Han våknet i enrundkjøring ved Blackfriars, sulten og uthultet, visste at livet måtte ta en nyvending. Han var så sulten at han prøvde å stjele et brødskvie som var grønn avmugg fra en gammel uteligger, med "nicotine stained eyes" - etøyeblikk som ble til teksten til "Tumbling Down" - hans størstekonsertnummer.

Etter det runget allsangen på nettop den låten blant godt voksenungdom sammen med Harleys munnspill. Igjen var publikum dratt med tilbake til"The Best Years Of Our Lives", men Harley hadde bidratt med mer ennbare nostalgi.

Mye mer magisk enn tragisk: Steve Harley viset at han kan gjøre store konserter også for et sittende publikum. Foto: Glen Musk