Så er det over, sju album etter brakgjennombruddet med «Ompa til du dør» (2001), og den smått legendariske konserten på Blæst i Trondheim samme år. Kaizers åttende plate er deres siste, i hvert fall foreløpig, og runder samtidig av en av norsk rocks mest ambisiøse trilogier, den romantiske tragedien om Kenneth, Beatrice og Violeta.

Rogalendingene er ikke kjent for å holde tilbake, men her har de virkelig pøst på; dette er utvilsomt deres mest orkestrerte og storslagne album, med en gjennomsnittlig låtlengde på over seks minutter, og godt hjulpet av et utall gjester, deriblant Stavanger Symfoniorkester og Erlend Skomsvoll som har bidratt på arrangementssiden. Resultatet er en detaljrik, litt tung og alvorspreget plate. Det funker glitrende på åpningssporet «Begravelsespolka» og den påfølgende «Forloveren», som begge har den rette balansen av lekenhet, galskap og høytidlighet. Men straks det bikker over i for mye alvor, og det gjør det utover albumet, mister de litt av den brodden som har gjort dem gode. Derfor er det befriende når de først smeller av noen enkle kruttsalver, som i platas beste spor, «Siste dans».

Det er for tidlig å si om Kaizers Orchestra har levert en platetrilogi av klassisk kaliber, men at et av 2000-tallets viktigste norske rockeband sier farvel med bravur, det kan ingen ta fra dem.