Motorpsycho har i de siste årene vært i en kreativ og kunstnerisk høykonjunktur, det virker som alt de involverer seg i blir til gull. Tilsvarende gylne år hadde de på 90-tallet, da klassikerne «Demon Box», «Timothy's Monster» og «Blissard» kom på rekke og rad.

«Blissard» kommer igjen her, blankpusset i all sin prakt. Like bra som i 1996, like distinkt Motorpsycho, men samtidig ulikt alt annet. Det er noe med arrangementene, med miksen, med selve flyten i albumet, en febrilsk rastløshet som skaper en unik energi – til stede i så forskjellige låter som «Drug Thing», «Manmower», «Greener» og «Sinful, Wind-borne». «Blissard» er en klassiker.

Så er spørsmålet om en trenger ytterligere tre cd-er som utdyper klassikeren. Det gjør i hvert fall flere av oss. Spesielt cd 2, «When The World Sleeps», et helt album spilt inn i Industribygget i Innherredsveien i Motorpsychos surrealistisk produktive år 1994, og så forkastet.

Lyden er primitiv i forhold til «Blissard», kanskje er den ikke like «velspilt», kanskje er det et par mindre bra låter mot slutten. Kanskje er min holdning preget av at jeg hørte albumet første gang under nær optimale forhold; i en bil på vei nordover gjennom Snåsa en bekmørk novemberettermiddag, men «When The World Sleeps» sugde meg inn. Det ville ikke skjemt seg ut i rekken av Motorpsycho-album. Drivet er øsete demonisk, og albumet inneholder store låter som coveren «Black W'abbit» og «Stalemate». Sistnevnte ble i likhet med flere andre av låtene brukt senere i nye innspillinger. Men de har en egen glød her.

Album 3 er kanskje for spesielt interesserte, med alternative mikser av noen av låtene på de to første albumene. For undertegnede fungerer dette best som et ytterligere bevis for hvor inspirert og knivskarpt låtmaterialet fremstår i den originale «Blissard».

Cd 4 er godt titlet, «The Ones That Got Away» – 20 låter hvorav flere ikke er utgitt, andre er havnet på ymse ep-er. Det er spenn i musikken fra cocktailjazz til metall, flere av låtene er fra enkeltmedlemmers private hyggekvelder i hjemmestudioet. Ingen vil like alt her, få vil høre cd-en i sin helhet mange ganger. Men cd 4 inneholder en av 90-tallets største norske rockeøyeblikk, radioversjonen av «The Nerve Tattoo», som du trenger selv om du har albumversjonen.

Til sammen gir dette et godt bilde av hvor langt en kan komme i skjæringspunktet mellom kunstnerisk selvsikkerhet og prestasjonsangst.

Og selvsagt: Her er full pakke med utvidet Hiorthøy-cover og entusiastiske essays.